Min store kjærlighet.

Jeg er mamma. Jeg er mamma som barna mine hater. Jeg er mamma som barna mine blir sinna på. Jeg er mamma som krever lekse lesing før venner. Jeg er mamma som vasker spy, som tar de vanskelige valgene, som kjefter, som setter grenser, som er kjedelig, som støvsuger istedet for å leke, som sier at vi ikke har tid til det de vil, som forventer en hvis oppførsel, som sier nei....

Jeg er mamma som leser høyt med rare stemmer. Jeg er mamma som baser leende i sneen. Jeg er mamma som leker kosemonsteret og det eneste kosemonsteret kan livnære seg på er gode barne klemmer. Jeg er mamma som stryker rygger. Jeg er mamma som lar oppvasken stå for å leke. Jeg er mamma som har nattpiknik på stua. Jeg er mamma som trolla elsker. Og som elsker trolla sine. Jeg er mamma som ånder og lever for bestetrolla.

Jeg er mamma!

Takk for gaven. Takk for at du så meg som verdig. Takk for at du ga meg oppgaven. Takk for at du stolte på meg. I min mest ærbødige takknemlighet og ydmykhet: takk.

Takk for at du plukket ned dine to vakreste stjerner, og ga meg, lille meg, akkurat disse to. De mest fantastiske skapninger noensinne født. Jeg lovet, og lover fortsatt, å følge ditt oppdrag med ære, fornuft, stolthet og ett tonn av kjærlighet. Og de skal vokse opp til å bli de flotteste englene du noen gang har latt vandre på vår jord.

Selv om jeg bare er en løvetann, er dere mine to langstillkede roser. Helt uten torner. Tornene tar jeg. Med all ydmykhet og kjærlighet, for at deres vei blir enkel å gå.

Jeg kan ikke gå for dere, men jeg kan være der. Jeg kan legge ut ett teppe av jord gjødslet med mitt hjerte. Gjødslet med mitt håp. Gjødslet av mine gode tanker for at dere, mine roser, vokser opp til sterke busker. Uovervinnelige, ubeseirede, fulle av stolthet, livslyst og mot.

Jeg har ikke gitt hjertet mitt til mange, men dere har fått det til "keeps". Jeg vil aldri ha det tilbake. Det er deres, jeg lånte det aldri bort. Det er deres, jeg vil ikke ha det tilbake. Det er deres, om dere vil eller ikke.

Det er deres. For alltid.

Jeg elsker dere Markus og Kaysa.

Ingen er perfekte. Men dere passer meg perfekt.

Dere er mitt liv.

Dere er mitt håp.

Dere er mitt alt.

Mamma.

Den merksnodige planet: kroppen min...

Kroppen min er rar. Ja den er det. Og rarere blir den jo eldre jeg blir. Ta for eksempel hodet mitt; det har blitt sørre. Det er helt sant. Det har vokst. Det ble oppdaget av min søster der vi sto foran speilet. Hun påpekte glad og fornøyd at mitt hodet eller ansikt var blitt større... Jeg så det selv også. Det var blitt enormt. Vi gransket og vi målte, og jo hodet er digert. Det var ikke slik før. Men nå er det det. Og det er ikke fordi kroppen min er liten, den har i perioder vært enda mindre, det er rett og slett hodet mitt som driver å vokser. Kroppen min kødder med meg! Beviset er blitt tatt bilde av. Rett før speilhendelsen ble jeg og min partner in crime tatt bilde av på Parkjazzen av en slem slem nabo som la det ut på fjesboka. Der ser man tydelig at mitt hodet er nesten dobbelt så stort som min medpolvandrer. Ikke fordi hennes er så lite, det er faktisk helt normal størrelse, men mitt er så forbanna svært.

Det at hodet mitt vokser er ikke den eneste rare tingen med min kropp. Neida, jeg er Kjersti. Jeg er rar. Vi kan jo bare fortsette nedover siden jeg allerede har begynt på toppen. Nesen min. Jeg har fått høre at nesen min og føttene mine kommer en meter før resten av Kjerstimor. Ikke no punktum-punktum-komma-strek, det var hele Kjersti's fjes her i gården, nei. Neida her er det punktum-punktum-klompen-strek istedet. Ikke veldig søtt med andre ord. Er en grunn til at jeg selv må si: jeg er søt, for det er ingen andre som gjør det. Og hvordan kan de det? Med et nesegrev på størrelse og form som en bakepotet og et gedigent hodet.. Hadde det enda vært en liten mandelpotet, men nei!

Jeg pleier å forklare min litt underlige fremtoning med at jeg er annderledes-Kjersti. At når jeg skulle bestille kroppsdeler stilte jeg meg i de korteste køene. Store-pupper-køen, nei takk, man skal da få på seg genseren, derfor stilte jeg meg i småpupp køen i stedet. Store-øyne-køen, gidder ikke, bare man ser ut av gluggene holder vel det, tenkte jeg og stilte meg igjen i motsatt kø. Samme gjelder små føtter, små hender, fast rompe, fine ben og fyldige lepper køene. Jeg er kjærringa mot strømmen, så jeg tok motsatt. Derfor er det som skal være stort, lite på meg. Og det som skal være lite, stort på meg. Ikke så lurt når jeg tenker over det etterpå. Trenger ikke alltid være anderledes-Kjersti.....

Til og med kroppsdelene mine blir forbauset av og til over hva som befinner seg (eller ikke befinner seg) på kroppen min. Som da jeg tredje dag etter fødsel voknet opp med noen voldsomme pupper. De fikk jo sjokk!! De har da trodd i 24 år at de var den eneste. Skuet utover det flate landskap og vært sikker på at de var enepupp. Men nei, plutselig finner de ut at de er to. De skubber borti hverandre, ser at det er flere om oppmerksomheten, og stirrer mistenksomt på hverandre. Kan du tenke deg som de skvatt!! Så da amming er over og butikken stengt, går de tilbake til sin opprinnelige størrelse i en kort periode, før de synker enda mer sammen, og forsvinner. Nesten. Så der sitter de da, to små brystvorter og tenker tilbake på sine glansdager. Den tiden de faktisk var store og duvende. Akk ja, ensomme og forlatte små oppbrukte skinnfiller er de blitt redusert til... Tenk som de må hate meg...

På min vandring nedover min underlige kropp må vel neste stopp bli stumpen. Der har sikkert hørt om fuglehund-øre-pupper? Dere vet de laaaange tynne puppene som man må rulle opp. Det er da beskrivelsen på min rompe. Flat hengerompe som dasker inn i leggene når jeg går. Ja, leggene, ikke låre. Jeg må rulle rompeballene opp og putte de inn i en fornuftig truse. Jeg ber til Kong Alkohol (min gud og venn) at de må holde seg der noen timer. Men det gjør de selvsagt ikke. Kong Alkohol råder over mye, men kan ikke råde over alle ting. Desverre. Dermed deiser de ned på legga igjen. Det eneste possitive med dette er at rompa skygger over slaskelåra mine. De sellulittbefengte, hårete, bleke låra mine er ikke akkurat noe å rope hurra for, der alle steg jeg tar resulterer i voldsomme dønninger oppover lårene, som igjen sender disse dønningene videre til love handels'ene på ryggen. Dette er ikke fordi jeg er stor, men fordi jeg ikke eier en eneste muskel.

Vi kommer så ned til føttene mine. På føttene finnes det tær. Ti stykker av dem. (ja, jeg har tær jeg også, selv om onde tunger vil ha det til at jeg er en heks, så er jeg ikke det...) Tærne mine må vel komme under kategorien meget merkelige. Jeg har ikke tall på hvor mange som har sittet å trykt på tæsene mine, og ledd seg halvt i hjel. Dette var faktisk noe av det morsomste faren til trolla mine kunne gjøre mens jeg gikk gravid. Da var de selvsagt enda rarere. Stor og fulle av vann. Det er som folk sier: det mest kjøttfyldige på deg er føttene og hendene. Jeg vet dette, jeg har fortsatt i en alder av 32 bløte hender og føtter. Egentlig ganske så ekkelt...

Da er vår vandring slutt. Jeg kunne selvsagt tatt med mye mer av de rare tingene som befinner seg på den Øyanske kropp, men da ville denne bloggen blitt tykk som en bok. For eksempel mine gedigne ører, min merkverdige og ugrasiøse holdning, alle de rare knekk og brekk jeg kan gjøre med kroppen min osv. Men som sagt da ville jeg aldri blitt ferdig.
Så får en bare håpe at neste gang dere ser dere i speilet kan dere smile og si: jeg er iallefall ikke like rar som Kjersti.

Tilslutt vil jeg fritt sitere en kjent skuespillerinne som engang sa; Jeg har alt jeg hadde da jeg var tyve, det bare henger litt lenger ned:)

Skidronninga......

Da har unge lovende Frk. Øyan fått seg ski. Disse skulle innvies i dag. Siden trolla også har fått seg nye ski denne vinteren fant Team de tre Muskitutter ut at de skulle gå på ski opp til butikken. Dette er til vanlig en tre minutters gange på trege barneføtter som nysgjerrig skal utforske grøftekanter på vei opp. Ergo ikke lange veien. Med mor som teamleder og øverstkommanderende begynte turen i gangen vår, der skidresser, luer, votter, skistøvler og annet faenskap skulle taes på. Allerede her angret jeg.... Men med en utad evig optimisme heiet jeg unger igang, og etter endel krangling blant den yngre garde (les småtroll) klarte trekløveret og komme seg helt til vindfanget der de minstes ski sto. Det må sies at jeg må gi min sønn den samme beskjeden sikkert ti ganger før mitt kjære lille svirrehuet får informasjonen inn. Sier på ingen som helst måte at min sønn er mindre begavet, men alt annet skal ordnes med før det jeg ber om blir gjort. Som for eksempel å fortelle om hvordan Mario dreper noe han kaller Bossen, for så å spørre hvor sokkene hans er, som jeg gav han i begynnelsen av Mario-historien. (For dere som ikke vet det; Mario er en figur i Nintendo spill, nærmere bestemt DS her i huset.) Derfor tar det tid å komme seg fra gangen og hele veien til vindfanget.... Deretter ble skiene tatt med ut. Etter at jeg hadde forklart min sønn at ski tar vi på ute og ikke inne, mens en ny Mario-historie ble fortalt. Min datter hadde allerede fått på seg skiene, puttet stroppene i lomma og var klar for ehh "tur". Dermed har jeg fått beviset på at Frk. Skynde-seg-langsomt kan være superrask. Hun kan aldri mer somle, nå som jeg vet hun kan.

Ok, så var det mor sine ski. Jeg fikk de ut av bilen, la de de på bakken og... Hæ?? Hva?? Sånne bindinger hadde ikke jeg sist jeg gikk på ski... Jeg ble stående å kikke ned på skiene mine totalt forvirret. Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg stoppe første forbipasserende og spørre om hjelp? Skulle jeg late som jeg ikke ville gå på ski allikevel, si at det er bedre hvis jeg dytter? Skulle jeg vifte med det hvita flagget og innrømme at jeg var slått? Skulle jeg, skulle jeg, skulle jeg..... Det var da min lille snupse stilte seg ved siden av meg, smilte det nydelige smilet sitt og sa; "mamma du må putte tåa på skoen inn der" -og pekte på bindingene mine- "så fester de seg, jeg står på skia dine så ikke du sklir, jeg mamsen". Jeg svarte at det visste jeg vel, men takket for informasjon og hjelp. Selv om ros er viktig å gi, trenger man på ingen some helst måte å tape annsikt!! Åh, nei du, ikke jeg. Jeg er villmarkens datter og i ett med naturen... Jada!!

Dermed bar det oppover mot Fjell. Ganske ironisk nok heter faktisk butikken det. Og derfor kan jeg her late som at vi vandret opp mot en fjelltopp. Eller iallefall at vi var på fjellet. Eller kanskje at vi var på vei mot et fjell....? Hmm. Uansett "turen" var igang! Plutselig fant Mr. Mr (aka sønnen) en jetmotor og duret opp bakken i fin stil. Mens mor fortsatt sto ved bilen og baksa med ski og staver. Heia Markus ropte jeg, detta kænn du gutten min!! Fikk bare en vink til svar, mens pluggen "skiet" seg ivei opp bakken. Så skulle jeg ta mitt første skitak på sikkert femten år. Og til min store forskrekkelse var jeg like dårlig nå som da. Hvordan kan det ha seg?? Av en eller annen grunn hadde jeg trodd jeg var blitt bedre. Jeg har jo sett andre gå på ski. Det har tydeligvis ingenting å si. Man må visstnok gjøre det selv. Og for dere som ikke vet hva jeg snakker om; å gå på ski er dritvanskelig!! Skikkelig vrient er det. Med Kaysa som kartleser og heiagjeng satte jeg mitt andre skitak. Mens jeg tenkte for meg selv at dette er flaut. Jeg har alltid visst at jeg ikke er den typen nordmann, ei heller nordkvinne, som er født med ski på bena. Jeg er født med ølen i den ene hånden og siggen i den andre. Men at jeg skulle ha denne stive, rare stilen med rompa rett ut var mer enn jeg kunne makte. Av en eller annen grunn var det akkurat i dette tidspunkt alle på Rising skulle kjøre eller gå akkurat på denne lille strekningen. Derfor møtte den glade vandrer (les moi) på en god del mennesker. Leende mennesker. Pekende mennesker. Og enda engang ble jeg selvbevisst på min utrolig klønete fremtoning... Jeg er søt. Jeg er tøff. Men selv ikke min egen lille mantra hjalp på selvtilliten denne gang. Neida. Da jeg så at til og med snupsi var langt foran meg, selv med fall hver femte meter, innså jeg at full skjerpings var på sin plass. Jeg staket meg vei oppover, men da jeg hadde kommet halveis var armene mine døde. Jeg kunne ikke gi meg nå! Det får da være grenser for dårlig form! Derfor ble jeg det Lille Toget som kunne. Jeg tøff-tøffet meg til toppen. Avkommet sto allerede ved døren, skiene var av og stilt opp i sykkelstativet på utsiden, mens jeg sto på andre siden av parkeringen. Som var full av biler og ikke særlig mye snø. "Du må gå over mamma" ropte sønnen "du må løfte bena og gå sånn her!" Jeg svarte at det visste jeg vel, "eller så blir det riper, skjønner du!" fortsatte syvåringen å rope. Mitt mellom oss sto det ettpar ungdommer som fulgte med på den udugelige mora som fikk skitips av en tass. "Jeg tar de av jeg, gutten min" svarte jeg, mens jeg prøvde å finne ut av hvordan i he... jeg skulle få løsnet bindingen. "Pyse!" fikk jeg til svar. Jeg prøvde på en diplomatisk måte å forklare at jeg ikke ville at skiene skulle bli ødelagt. Tassen godtok dette og ropte "du må trykke på knappen, mamma, så får du de av" Akkurat som jeg ikke visste det....
Så fikk Team de tre Muskitutter handlet Grandiosa og kaffe.

Så skulle vi hjem. Og det gikk opp for meg med et snev av skrekk at jeg skulle renne ned en bakke uten noe sted å kunne falle mykt. Hjelp!! Dette kunne aldri gå bra... Jeg så sønnen sette avgårde. Igjen. Som vår lille alfahund, først i gruppa. Så kom mor og datter. På skjelvende ben og med hjertet i halsen tuslet jeg utfor. Kan ikke påstå at jeg satte utfor. Da Kaysa for tredje gang kjørte inn i meg, grunnet min ekstremt lave hastighet, ble det til at hun befalte meg inn til siden slik at hun kunne komme forbi. Hun kom seg foran og satte utfor hun og. Selv med et par klabb og fall, fikk hun til slutt dreisen på det. Og jeg ropte som den oppmuntrene mor jeg prøver å være, at hun hadde en fin knekk i knea og at stilen var utemerket, mens jeg i en ut-av-meg-selv-opplevlese så hvordan jeg selv så ut som en stokk. En veldig stiv stokk. Vi var tre stokker; jeg og skiene mine. Tre stokker med en Meny-pose med Grandis uten paprika i. For et vidunderlig syn mine forbipasserende fikk....

Men vi kom oss helberget hjem. Eller, jeg visste at ungene klarte det, men jeg klarte det jeg også. Mektig imponert av meg selv og uten å falle en eneste gang, kom jeg meg helt ned til døra mi. Der jeg igjen strevde litt med bindingene mine, og min behjelpelige sønn igjen forklarte at jeg måtte bøye meg ned og trykke på knappen for å få de av. Noe han kunne gjøre mente jeg. Etter å ha fått av ski, dresser og annet, kunne vi slenge det herrens måltid frysepizza inn i ovnen, for så å innta det. Mye styr for pizza ville noen kanskje si. Og jeg vil være den første, ikke bare å si meg enig i, men også den første til å påpeke det. Allikevel lar jeg meg ikke skremme. Vi skal ut igjen. Og da på tur. Og jada, jeg vet at det må lenger enn bare rett opp bakken til butikken for at det skal kalles tur. Men det som er så greit er at i skiløypa er det ingen som ser meg. For det skjer vel ikke at flere er på skitur i vinterferien....??

Villmarkens døttre.

Jeg er urkvinnen. Jeg er villmarkens datter. Jeg er i ett med skogen. Jeg er supermamma.

En venninne og jeg har stadig snakket om å komme oss ut på tur. Putte hurven i bilen, (ja, jeg skrev bilen, dvs hennes Volvo, og ikke den berømte Hævven...) slenge noen pølser i sekken og ta med varm kakao. Dette har da blitt stoppet ved flere anledninger grunnet enten syke barn, dårlig vær eller annet. Derfor var det stor glede blant avkommet da turbomødrene endelig pakket sekk, ski og barn i bilen. Vi skulle på tur. Miljøagentene skulle skulle ut og kjenne lukten fra skogen. Steke pannekaker på bålet og leke friluftsmennesker. Jada! Med klisjene Ut på tur aldri sur og Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær syngene i bakhodet mitt, satte gjengen snuta mot Jarseng lørdag formiddag. Feid vekk fra tankene våre var snøen som lavet ned. Feid vekk fra tankene var den sure vinden som fikk snøen til å piske bortover, nedover og rett opp. Helt til vi kom ca ti meter opp i gaten... Men vi hadde lovet tur, og tur skulle det bli. Med en haug med forventningsfulle barn i baksetet kunne vi ikke snu. Ikke denne gangen. Ikke nå. Jeg ba til de høyere makter, Kong Alkohol, om at vi måtte komme oss sikkert frem og tilbake, med lovnad om å tilbe Han resten av livet.

Dermed bar det opp til Jarseng. Etter å ha bakset Volvoen gjennom snøvær og ubrøyta veier, nesten satt oss fast og lirket bilen opp glatte bakker, var vi der. Med skia under armen tuslet vi oss bort til møteplassen for å være deltagende på Miljøagent-tur. Som de velrutinerte turgåere vi er, fant vi ut at kaffe og røyk var en passende begynnelse på noe vi forsto kom til å bli en lang dag. Derfor bandt vi skia på hobbitene, måkte en benk og rigget oss til. Vi så på antall medturgåere at det ikke var det største oppmøte... Etter å ha hvilt oss litt (vi hadde gått helt fra parkeringsplassen, må vite) skimtet vi gjennom snødrivet et skilt og en 10-12 agenter. Med kaffekoppen i hånden, sekken på ryggen, dyttene på min datter og med lovnad om å hjelpe min turvenn opp igjen hvis hun ramlet på flatmark, ruslet vi oss bort til pannekakestekerne. De satt selvsagt på en liten topp med dyp sne rundt. Etter å ha dytteløftet unge lovende frk Øyan Jr opp bakken, med kjappe velformulerte kommandoer av typen: jammen jenta mi da og sett sjøbein!! kom vi oss til topps. Vi ramlet ned på første og beste sted, tok frem sitteunderlag, niste, kakao og kaffe. For de som enda ikke har fått med seg at sneen lavet ned, eller for de som ikke kikket ut vinduet på lørdag gjentar jeg: det snedde. Masse!! Jeg, som veldig mange andre, mener helt ærlig at brødskiver på tur er de beste brødskivene. Men igjensnødde, frosne brødskiver er ikke nødvendigvis en delikatesse... Vi stirret sultne over på de nystekte pannekakene og lurte på når det var vår tid. Den tid kom ikke. Ikke før veldig sent.

Etter å ha inntatt det herrens måltid frosne brødskiver og kakao med snø, skulle min turvenn ta med småtrolla på tur. Den korte runden. Dette gikk selvsagt ikke stille for seg. Å putte ski og staver på litt vinglete seks og syvåringer i dyp snø, mens man bakser med termosser, nistebokser, andre mennesker sine sklibrett, ski og staver, er ikke enkelt. Det kan jeg love dere. Som noen av dere sikkert allerede vet, er ikke frk. Øyan senior særlig grasiøs, jeg er ganske så klønete. Til stor glede for mine tilskuere.... Jeg hadde fått satt fra meg termos, kopper med kakao i, nistebokser og votter på et sklibrett som jeg mente akkurat da sto lagelig til. Noe i ettertid det ikke gjorde. Selvsagt ikke, som sagt tidligere; kan noe gå galt, går det galt. Jeg skulle på en å-du-verden-så-tur-vant-jeg-er måte fiske stavene til mine to tvillinger over alt dette som jeg hadde stablet. Må jo sies at jeg heller ikke kan stable... I det jeg snur meg mot den kvinnelige halvdel (som desverre er helt lik sin mamma hva klønethet angår) ramler selvsagt noen ski over stabelen min. Kaffe, kakao, brødskiver og alt ble truffet av denne lunefulle skien. Mens jeg da skulle redde det hele, prøve å ikke tiltrekke meg all oppmerksomhet og bite av meg tungen slik at de andre som var der slapp å lære seg noen nye gloser. Dette går selvsagt ikke. Vi snakker jo meg her! Dermed ble det både gloser, armer og bein overalt og min fine stabel utover i snøen. Jeg snudde meg mot den andre tvillingmammaen og sa; sånn blir det om noen år, bare gled deg! Akkurat som hun kunne noe for at jeg er født under en klønete stjerne.... Vi fikk nå endelig på barn ski og tilhørende staver, og etter enda mer baksing (gødd, så flaue syvåringene mine må være av mammaen sin noen ganger...) ned bakken, var de klare.

Så var jeg alene for å holde fortet. Jeg så mine to elsklinger forsvinne bak snøhaugene sammen med sine to venner og et stk positiv damemenneske. Jeg tenkte mine tanker da jeg så sønnen og de to vennene foran i løypa, mens min datter labbet trutt i vei og dannet baktroppen. Dette kunne ta tid, tenkte jeg, og håpet på at min turvenn overlevde turen. Da det begynte å snø mer og gjengen etter en god stund ikke hadde kommet tilbake, begynte hønemoren i meg å få små panikk. Hvor var de? Jeg grep telefonen samtidig som jeg spurte Agentene om hvor lang tid den korte løypen tok å gå. En behjelpelig dame kunne fortelle at den tok ca 30-40 min, dvs over en time med min gjeng. Da jeg hørte ringelyd i sekken forsto jeg at jeg bare måtte vente. Heldigvis kom det noen forbi som hadde møtt på tre barn som sto å ventet på nummer fire og en voksen, og jeg kjente et snev av lettelse. Jeg satte meg ned ved bålet, og endelig var det vår runde på pannekaker. Jeg pakket de sammen i nisteboksen og ble litt glad inne i meg selv med tanken på at barna skulle få varme pannekaker når de endelig kom.

Da det igjen blåste opp og snøen lavet ned fant resten av turfølge ut at det var på tide å dra. Så der satt jeg da, alene ved bålet og håpet at de neste som kom gjennom skogen var mine folk. Så endelig; nedover bakken i fin stil kom de. Glade og fornøyde over å ha mestret runden. Den lengtende mor stilte seg på en topp og ropte at jeg hadde pannekaker, noe som fikk enda mer fart på de sultne små. Vi benket oss rundt det nesten utdødde bålet og varmet oss med kakao og kaffe. Igjen koste vi oss, og feid vekk var bekymringene om hvor de små kunne være. Dette var gjengen som holdt ut lengst. Vi ruslet oss opp til en igjensnedd bil og etter en kjøretur med hjerte i halsen pga dårlig sikt, kunne vi benke oss rundt kjøkkenbordet til våre venner med minipizzaer og muffins.

Selv med bakglatte ski, snø i nakken, kalde hender og våte dresser hadde alle hatt en fin dag. Og mens jeg skriver dette ser jeg faktisk frem til neste tur.
Vi er urkvinner. Vi er villmarkens døttre. Vi er i ett med skogen. Vi er supermammaer. Vi er to spreke alenemødre vi.

Ode til penisen.

Penis -en, -er det mannlige kjønnslem [lat., eg. "hale"]

Den har blitt kalt masse rart; basse, snurrebass, tissefant, lille Petter Spillemann, lassen, jernet, Jr., skurken osv. Pluss en god del ukvemsord som jeg, av respekt for dere, ikke skal liste opp. Jeg liker å kalle den My Precious. Jeg snakker selvsagt om penisen; kvinnens beste venn og kjæreste leketøy....

Disse flotte og avhengighet skapende fantastiske kreasjoner. Jeg bøyer meg i støvet. Penisen er grunnen til at vi kvinner (eller fleste parten av oss) fortsatt vil ha resten av det som henger på de cm. Dvs mannen. Vi må jo være ærlige her og innrømme at hadde det ikke vært for disse få cm så hadde ikke vi kvinner villet hatt dere... Trenger ikke være Einstein for å forstå det. For det vi kunne brukt dere til hvis dere ikke hadde disse ekstra cm, har vi jo venner til. Derfor forstår jeg virkelig at menn er så opptatt av den. Den er jo deres lykke og stolhet. Deres eneste fordel. Deres våpen.

Det er med et snev av misunnelse at jeg skriver denne bloggen. Og respekt. Misunnelse og respekt for det dere kan gjøre med den, som vi kvinner ikke kan. Altså, jeg vet at vi kan gjøre det samme med den som dere kan. Ting av seksuell art, that is. Men det er ikke det jeg mener. Alle jenter som har prøvd en eller annen gang å stå og tisse, vet hvor vanskelig det er. For ikke snakke om grisete. Dette er noe jeg alltid har misunt dere menn. Dere er på tur og kjenner, eh, naturen kalle (du verden som jeg kan leke med ordene) og det er bare å "slenge" den ut. Vi må bakse oss bak et tre, få noen til å holde utkikk, dra ned buksa (og skibuksa), fryse rompa av oss, tisse litt på skoa og er man ekstra uheldig; på buksa også, få overvekt og krampe i bena og tippe over. Og igjen er man som meg, litt sånn ekstra klønete (men veldig søt..) ramler man gjerne der man har tisset. Puh! Ergo; det hadde vært mye enklere å kunne "slenge" den ut, tisse, og stappe den inn igjen. Det gamle sleng, tiss, stapp knepet.

Noe som er så fasinerende med peniser er variasjonen. Da jeg var yngre var jeg helt sikker på at en tiss var en tiss, og at de var alle like. At de var laget i samme form og størrelse. Det slo meg aldri, iallefall ikke som jeg tenkte over, at de var like forskjellige som mannen/gutten de henger på. Men det ER de jo. Det er masse variasjon. Og det gjør meg så glad! Jeg får nesten lyst til å synge; noen tisser er tykke, noen bittesmå. Noen er som sossis, noen store dråg. Noen står til høyre, noen andre vei. Alle er forskjellig, men inni er de like.
Det er det som er så fantastisk, man vet aldri helt hva man får, før gaven er pakket opp. Dvs for de som ikke forsto den; før fyren har kledd av seg.

Vi (kvinner) har i perioder av livet vårt trodd på visse myter. Sjekk-lister, rett og slett. Dere vet; at unnerarmen, foten og lengden mellom pekefingertupp og tommeltott er indikasjoner på størrelsen av andre kroppsdeler. Og vi har latt oss lure. Flere ganger. "Han har sååå store føtter" har blitt sagt av kvinner med et lurt smil om munnen og et blunk. Så er det tid for å møte på ruggen, og så er det ingen rugg!! Det er knapt nok ru. Kansjke til og med bare en r... Skuffelsen er stor. Men for å trøste mannen, da spørsmål om størrelse har noe å si, svarer vi; neida, det er hvordan man bruker den. Hvem idiot fant på denne unnskyldningen??? En som enten var veldig forelsket, veldig underærnert eller veldig diplomatisk. Uansett; DET ER LØGN!!! Klart størrelsen har noe å si. Joda, hvordan man bruker den er viktig det også. Men, ok, en innrømmelse her; det sier vi til de som ikke har stor tiss. Så enkelt er det. Til de som tilfredstiller våre individuelle krav sier vi at størrelsen har noe å si. Menn med en grei størrelse vet denne hemmeligheten. Mens alle fra bittelitt for liten og ned til knøttet, tror fremdeles på myten om at det kommer an på hvordan man bruker den. De tror på oss når vi sier at vi ikke bryr oss om størrelse. Det er jo nesten litt søtt, iallefall naivt... Menn måler og veier og strekker og legger på. De traver nakne i all sin oppreiste prakt for å vise hvor trygge de er. Stolte over at akkurat de er den stolte eier av en penis. Og vi lar oss immponere. Iallefall tilsynelatende... Helt til spørsmålet om lengde kommer opp. Fra oss. For alle kvinner som har fysisk målt en mannetiss, ikke bare på øyemål, men med et måleinstrument, vet de at det kan være litt spesielt. Særlig hvis tema gjennomsnittslengde har vært oppe. Det sies at normalen ligger mellom 13-17 cm. Og gjennomsnittet er ca 15 cm. Ok, så er det tid for måling. Typen ligger der med kompisen stolt i været, og man skal til å måle, og oppdager til sin store forferdelse at den faktisk ikke er innenfor normalen. Og ikke nok med det, en skal jo fortelle resultatet. Dette kan få enhver kvinne til å gjøre det menn har gjort i alle år; lyve. Vi skryter på en eller to ekstra cm på lengden, for å beroligge stakkaren som i alle betydninger av ordet ligger der naken... Dette gjør vi for ikke å såre. Fyren kikker ned på jr., smiler og sier; det var vel noe sånt jeg trodde. Vi smiler tilbake og sier; den er god som gull.

Jeg sier ikke at jo større jo bedre. Det finnes faktisk de som er eier av et drapsvåpen også. Det er like lite gøy å måtte lokke den frem, som å oppdage med skrekk selveste Godzilla. Jeg har funnet ut, av personelig erfaring, at fra den minste til den største er det en hel gjennomsnitts penis. Ja det er helt sant. Det er en helt grei tissefant i differanse mellom disse to. Det sier sitt.
Ikke at jeg har sett så utrolig mange, men det viser mangfoldet av peniser der ute.
Men hvis vi kvinner har vært så heldige at vi har sett vår del av peniser, så er det galt, med unntak når man kan fortelle mannen at; joda, du har den største jeg har sett...
Ærlig talt, her må vi få likestilling og se at retten til å leke doktor er lik for begge kjønn...

Mens jeg sitter å skriver og har hodet fylt peniser jeg har sett i årenes løp, dukker med ett sangen til den utrolig harry og fordummende gruppen Luxus Leverpostei opp i hodet mitt; vi kapper penisen av og lager en vagina for legene er så flinke i dag.... Og jeg må si meg enig. Noen ganger, tross at jeg er fan av denne kroppsdelen, finnes det noen man har lyst til å ta en Bobbit på. Dere vet; hugge den av. Rett av. Og kanskje fore mannen med den etterpå. Ser man hva penis egentlig betyr, nemlig hale, drar jeg selvsagt likhetstegn til selveste Satan. Djevelhalen. Et av symbolene på ondskapen selv. Derfor føler jeg at jeg hadde reddet en god del kvinner ved å kappe av de som er eier av den type penis. De slemme penisene. Fysj og føy, og død over de!! Død over djeveltissene!! Død, sier jeg. Død! Neida, jeg er ingen mannehater, mer en manneelsker, men noen fortjener ikke å ha den. Eller rettere sagt ikke beholde den. Har for eksempel jr. vært på besøk der jr. ikke burde være; hogg-hogg! Tvert av. Det sier seg selv at det etter en slik behandling, blir det vanskelig å gjenta dumheten..

Allikevel bøyer jeg meg i støvet. Nittinikommanittini av gangene brukes den jo til det den er skapt for; kvinnens nytelse. Liten eller stor, den finner alltids veien dit den passer. Derfor vil jeg, etter fri oversettelse, sitere Forest Gump; Peniser er som en eske med konfekt, en vet aldri helt hva en får. Og grunnet min store kjærlighet for vennen, vil jeg gå fremst i 8. mars-toget under parolen; Penis til folket og likhet for loven!!

My Precious......

Det rare fenomenet ungdommer....

Ungdommer. Rare. Store. Skumle. Og snille.
Jeg husker mitt første møte med disse skapningene. Jeg hadde verdens beste dag-og-natt-dagmamma som passet oss (min søster og meg selv) de gangene mamma og pappa var på kino, middag ol. Hun gikk på karate og på trejegym. Hun var ikke ungdom, hun var barnevakten min og snill. Men vennene hennes var ungdommer. De gikk på vidregånne. (Forsto ikke helt linken mellom trejegym og vidregånne på den tiden....) De var sånne tøysete ungdommer som satt på kjøkkenet vårt og drakk cola. Og de så meg aldri når jeg lusket på de. Aldri. Ikke en eneste gang. Jeg lurte de godt jeg, der jeg sto i løvepysjen min (som var en hel drakt med føtter, pels og manke på halsen sin. Den var fiiin og tøff.) Jeg var skummel i den. Og det visste jeg. Jeg smøg meg rundt som den grasiøse og kattemyke løvinnen jeg var (og er....) og lagde skumle lyder. De var ikke så smarte ungdommer, for de trodde bestandig det faktisk var en løve der. He he, der lurte jeg dem skikkelig! For det var jo bare meg som lagde løvelyder. Og så sneik jeg meg innpå de, kom frem på kjøkkenet og ville ha brus. Han ungdommen, han som tøysa sånn og gikk på vidregånne, tulla med meg og sa at jeg ikke måtte drikke for mye brus slik at jeg tissa på meg. Hver gang sa han det. Særlig. Det hadde jeg jo sluttet med for leeeenge siden. Sikkert siden sommeren.
Eller når jeg tok på meg den fineste nattkjolen min og snurret inn på kjøkkenet, spurte han alltid om jeg skulle på ball. Ja, sa jeg, også sang jeg Lille Persille i hagen står og prøvde å være så søt jeg bare kunne. Og det var veldig søtt!

Mitt første møte med ungdommer var som sagt at de var snille. Værre ble mitt andre møte.
Det var på skoleveien. Vi måtte gå forbi onndånnskolen på vei hjem. Og på onndånnskolen gikk det noen ungdommer. Tror kanskje ti stykker eller no. (Ja... Øhm... En annen link jeg ikke helt forsto her ja.) De leide hverandre og røyka. Jeg er ikke helt sikker, men ganske så sikker, på at de kyssa i skogen!! På munnen! Og så lo jentene med hodet bakover. Jeg prøvde det jeg og, men fikk bare vondt i nakken og satt spytt i halsen. Så da fikk jeg bare hosteanfall istedet. De syklet ikke heller. De bare trillet sykkelen. Og det var jo skikkelig teit siden de fikk lov til å sykle til skolen. Jeg ville aldri ha trillet sykkelen min. Ikke sparken min heller.... Det var rundt denne alderen, syv år, at jeg forsto at ungdommer også var litt skumle. Og at de som gikk på vidregånne ikke var ungdommer allikevel, men voksne. Og at de som gikk på trjegym var voksnere. For min kjære barnevakt var ikke ungdom. Såpass skjønte jeg, for hun var snill. Hun røyka ikke, leide ikke, kyssa ikke og hun syklet ned til oss når hun skulle passe oss. Ergo ingen ungdom. Ungdom var skumle. De sloss med kjettinger og sånne jernkuler med tagger der. De rullet ikke bare rundt på bakken i skolegården mens de andre ropte: mere blod! Mereblod! som vi gjorde. Neida, noen hadde øks også.... ØKS!! Man kan få sår av det. Jeg ville bare begynne rett på vidregånne jeg...

Men ungdommer var ikke bare skumle. De var dumme også. Mitt neste møte bare beviste dette. Det var da min søster ble ungdom. Jeg hadde på dette tidspunktet for lengst skjønt at det heter ungdomskolen og at det var litt mere enn ti ungdommer der. Faktisk var det bare ungdommer der. Ikke røyka alle heller. Ikke slåss de med kjettinger, økser eller andre våpen heller. Iallefall ikke til hverdags. Jeg hadde funnet ut at de på videregående også var ungdom, og skjønt linken mellom tredje gym og videregående.... Ikke dårlig bare det! Jenta er smart....
Synet mitt hadde endret seg mer mot at ungdommer var dumme og at de hadde altfor mange hemmeligheter til at en lillesøster syntes det var moro. Jentene i klassen til søsteren min og søsteren min hadde blitt til fnisete jenter med sminke. De brukte femule bukser, båll gensere og millee jakker. Så dumme var de blitt at de ikke kunne si rosa lenger, men millee istedet. (Igjen noen ting jeg ikke forsto....) Senere, da jeg selv nærmet meg denne alderen, forsto jeg at buksa var Levi's 501, genseren var Ball og at Millet ikke var ungdomsord for rosa, men en bestemt jakke. Men dumme var de uansett.

Når så dette med merkene var forstått, og jeg med stormskritt nærmet meg ungdomsalderen selv, kommer mitt neste møte med ungdommer. Og med dette en ny forståelse. Eller ny oppdagelse kanskje...
Fortsatt var det gjennom min søster. Men denne gangen var det ikke fnisete venninner, men gutter. Tøffe gutter! Ungdomsgutter. Kjærestene til søsteren min og hennes bestevenninne, og deres venner. De var bittelitt skumle, (mest fordi jeg ble så flau hver gang de kom), og veldig tøffe... De kjørte moped. De kjørte bil. De hørte på Queens og Billy Idol. De hadde kallenavn på vennegjengen. De var fra Gulset. Igjen begynte jeg å luske. Jeg lusket og lusket, men uten løvedrakt blir det ikke det samme... Jeg ble oppdaget hver gang og kaste på hue & rævva vekk fra der de måtte befinne seg av storesøster. Tror ikke det hadde hjulpet å synge Lille Persille i nattkjolen min heller. Ikke at jeg på denne alder hverken brukte eller eide ett eneste nattøy, men tror ikke at det hadde vært like søtt hvis jeg hadde stått der i truse og t-shirt og sunget barnesanger.... Har en liten følelse av at de ville syntes at det ville blitt veldig spesielt.
Jeg prøvde å tøffe meg istedet. Slafset på tyggegummien, bannet og lo av nesten alt de sa. Jeg sa hallå og syntes det var dødskult når jeg møtte de på gate når jeg gikk med venninnene mine. Og da kjærleiken tok slutt, og gutta forsvant, hadde min nyoppdagelse gjort et langvarig inntrykk. Gutteungdommer var bra!
Det kom selvsagt andre søster-kjærester senere, men ingen like tøffe og kule som den første og hans venner.

Mitt neste møte er min egen ungdomstid. Endel gikk opp for meg da. Noen myter ble begravet og nye oppagelser ble gjort. Ikke særs spennende egentlig, bare at ungdommer i og for seg var ganske normale. Jeg forsto dem og var en av de. Helt til den dagen jeg oppdaget at jeg aldeles ikke var en av de... Jeg forsto overhodet ingenting!! Hvem var disse skapningene? Hva hadde skjedd? Hvorfor var de så forandret???

Jo. Jeg hadde møtt ungdommer på den siste måten. Jeg hadde blitt voksen og fra nå av ville mine møter med ungdommer bli møtte med himling med øynene, et uforstålig språk og blikk som sier at jeg ikke er en av de. Noe jeg heller ikke er. Men etter å ha kommet over sjokket over å ha blitt voksen selv, er det allikevel en forståelse der. Fra min side. Heldigvis. Jeg husker nemmelig hvordan det er å være ungdom, og selv om språket, moten og musikken forandrer seg, vil ikke kjernen av det å være ungdom forandre seg. Heller ikke de naive ideene barn har om disse sagnomsuste skapningene.
Da jeg selv fikk barn vurderte jeg å legge de i fryseren fra den dagen de fyller 13 til 20 årsdagen. Slik at jeg slapp å ha ungdommer i huset. Men etter min, kall det åpenbarelse, om at de faktisk går an å forstå, har jeg valgt å beholde de i huset. Jeg tror faktisk det blir gøy. Jeg ville ikke vært ungdom igjen selv, men du verden så kjedelig vi hadde hatt det, hvis vi ikke hadde hatt disse skapningene til å utfordre oss. Og bryne seg på.
De fasinerer meg fortsatt...

Murphy's lov

Murphy's lov; alt som kan gå galt, går galt......

Jeg er født under verdensrommets mest uheldige stjerne. Eller mer en meteor å regne. Dagen jeg ble født raste den med all kraft ned fra universet og traff meg i hodet. Det gjorde ikke så vondt for den var ganske liten. Men siden den styrtet med all kraft boret den seg inn i den delen av hjernen min som styrer kroppskontroll, hell og teknisk innsikt.

Jeg er generelt uheldig og veldig klønete. Selv da jeg begynte på denne bloggen som omhandler min uflaks døde pc'en min mens jeg skrev. Ja, det er helt utrolig, men faktisk helt sant. Jeg skulle skrive en blogg om at alt som kan gå galt går galt, og dermed dør pc'en..... Story of my life. Jeg har nå fått låne en i påvente av at jeg skal klare å levere min egen til reparasjon, men som dere vet så utsetter jeg dette.
Etter en lang mørketid uten pc har Gunnar (pc'en min) kommet hjem igjen. Dermed kan jeg fortsette denne bloggen. (Låne-pc'en måtte leveres tilbake før jeg rakk å skrive ferdig).
Så var det dette med uflaks.... Har en god del av det. Viser til bloggen om dustete menn, der uflaksen min med det motsatte kjønn beskrives.
Det er selvsagt ikke bare på dateing fronten uflaksen spiller inn, men stort sett i mitt daglige liv. Mine blåflekkede lår er et bevis på dette. Jeg slår meg hele tiden. Er det et bord der kan jeg garantere at jeg kommer borti den skarpeste kanten. Står det et skap åpent kan jeg garantere at jeg stanger hodet midt i det. Og ligger det noe på gulvet kan jeg garantere at jeg snubler i det.
Jeg er den eneste jeg kjenner som lukker igjen dører over mitt eget hodet. Andre klemmer fingrene sine, jeg klemmer hodet. Eller så henger jeg igjen i døra slik at den slår opp igjen og treffer meg. Onde tunger vil vel påstå at man trenger en hvis mengde iq for å håndtere en dør, og at det er kanskje grunnen til at jeg kommer til kort. Men det er ikke det, det er ren og skjær klønethet. Eller sjarm som jeg kaller det. Men det vil ikke si at det ikke gjør vondt av den grunn. Å lukke en dør med full kraft over hodet, benet eller armen sin gjør vondt. Noe som igjen resulterer i at mine venner hører at det er meg som kommer grunnet et dunk etterfulgt av et auu.

Det er nå en gang slik at det er mye styr med meg. Jeg vet det. Men jeg kan ikke noe for det. Jeg gjør det da ikke med vilje, det bare blir sånn. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjørt meg fast med bilen, ropt til ungene "gå forsiktig, det er glatt" for så å ramle selv, eller knust ting. Jeg mister stadig det jeg har i hendene, særlig når jeg skal gjøre noe raskt.
Dette med ramlingen min er ikke alltid like festlig. ikke bare fordi jeg faktisk slår meg, men jeg klarer også å rette oppmerksomheten mot meg før det skjer, sånn for å være sikker på at alle får med seg tryningen min. Dette er som sagt ikke med vilje, men bare sånn jeg er. Jeg er en stor håndfull og med meg følger det mye greier. Jeg velger å kalle også dette for sjarme.

Som dere vet går jeg på lærerhøgskolen, og med dette studiet følger også praksis. Det var det herrens studieår 07-08 at vi skulle ha ungdomskolepraksis.... Vi skulle ha musikk og gitarspill. Da timen var over skulle elevene levere tilbake gitarene og hele hurven sto samlet i musikkrommet. Undertegnede skulle da gi beskjed til elevene om at de måtte være forsiktige med disse gitarene. Joda. Mens fokus fortsatt var på meg klarer jeg å ta et svalestup opp (nei det er ikke skrivefeil, jeg stupte opp) på scenen. Jeg og gitaren traff gulvet med et smell. Dette var da selvsagt i begynnelsen av praksis og fryktelig flaut. Der lå jeg da og kavet på gulvet, mens et tyvetalls ungdommer sto å lo i større eller mindre grad rundt meg. Mine medstudenter så bare på dette som et typisk Kjersti stunt.

Eller som da vi var på studietur til København og vesken min ble frastjålet første kvelden. Resten av klassen ble vel strengt tatt ikke så overasket over at akkurat jeg ble frastjålet mobil og penger. Jeg ble vel ikke så overasket selv heller. Men kjedelig var det. Pengene og den nye mobilen min, pluss at den nye telefonen til et annet surrehue som også lå i min veske. (Mobilen hennes altså, ikke surrehue...) For å gjøre uflaksen vår komplett ble kortet mitt avmagnisert på flyet, og mitt medsurrehue skulle låne penger av meg på turen grunnet et studielån som ikke kom før siste dag. Så der sto vi da midt i Køben uten telefoner, kontanter og tilgang til penger. For selvsagt kunne jeg ikke bruke kortet mitt manuelt i banken heller siden jeg har norsk bank. Dumme dansker.....

Bilen min, eller Hævven som den er bedre kjent som, går det også hardt utover. Jeg klarte bragden å kræsje den to ganger på en dag. Det må sies at første ikke var min skyld, det var en gal dame som kom ut på forkjørsvei som må påta seg den skylden. Men den andre.... Jeg skulle rett og slett rygge ut av en låve og glemte littegranne å lukke den ene døren. Egentlig var det ingen kræsj, men mer en krøll å regne. Døren min ble litt vrengt. Jeg kan egentlig skylde på dekkskifteren her, siden det var han som åpnet døren og ikke lukket den igjen. Uansett hvem sin skyld det var, resulterte det i at jeg i lang tid kjørte rundt med en gaffateipet dør som siden har blitt byttet ut med en blå variant av den røde orginalen.
Noe som heller ikke var min skyld var neste kræsj. Den også viser min uflaks. Hævven hadde fått en lyd på seg som overdøv lyden av den ikke eksisterende potta mi. Det vil si en meget høy og farlig lyd. Bakhjulene dreide seg på samme måte som forhjulene, og gjorde bilen en smule ekkel å kjøre. Derfor måtte den på ferie til min eks og bilmekaniker. Jeg fikk da låne bilen til en venn av meg. Han kom ned med sin nyvaskede bil på kvelden og på morgenen da jeg skulle kjøre trolla til skolen kræsjet jeg. Jeg hadde rukket å kjøre hele hundre meter. Isch. Ikke like gøy å ringe 1. april for å fortelle at den lånte bilen er kræsjet. Særlig siden vi spøkte om det kvelden før. Det som gjør denne kræsjen (som jeg sa heller ikke var min skyld, men en som kjørte inn i den søte stumpen min) enda mer uheldig var at hadde bilen jeg kjørte vært rusten, eldre modell og i dårlig stand så hadde den blitt totalvraket. Ergo hadde ikke min bil vært på ferie, men heller blitt påkjørt den dagen ville jeg hatt ny bil nå. Eller ikke ny-ny, men en annen en Hævven iallefall.... Det er det som gjør denne kræsjen så komplett uheldig. Men som eier av den lånte bilen sa; nå kler bilen deg, siden den er bulkete. Og du må kjøre bulkete biler. Noe han har rett i. Men det hadde vært digg å kjørt noe som ikke var så ille som Hævven....

Uansett så hadde nok ikke jeg kledd å vært en kvinne med kroppskontroll, ikke klønete og med flaks. Det er som en av min kjære venner sier; det er noe av det som gjør deg til Kjersti, og det ville vært rart om du ikke var sånn. Og som eksen min sier; det er noe av det som gjør deg unik. Eller som en jeg en gang kjente sa med latter i stemmen mens jeg snublet litt; jeg ser for meg deg prøve å være grasiøs....
Jeg støtter meg til mitt eget utsagn og sier at det er godt jeg er søt. Og klønetheten min er en del av sjarmen. Så det så!