Den merksnodige planet: kroppen min...

Kroppen min er rar. Ja den er det. Og rarere blir den jo eldre jeg blir. Ta for eksempel hodet mitt; det har blitt sørre. Det er helt sant. Det har vokst. Det ble oppdaget av min søster der vi sto foran speilet. Hun påpekte glad og fornøyd at mitt hodet eller ansikt var blitt større... Jeg så det selv også. Det var blitt enormt. Vi gransket og vi målte, og jo hodet er digert. Det var ikke slik før. Men nå er det det. Og det er ikke fordi kroppen min er liten, den har i perioder vært enda mindre, det er rett og slett hodet mitt som driver å vokser. Kroppen min kødder med meg! Beviset er blitt tatt bilde av. Rett før speilhendelsen ble jeg og min partner in crime tatt bilde av på Parkjazzen av en slem slem nabo som la det ut på fjesboka. Der ser man tydelig at mitt hodet er nesten dobbelt så stort som min medpolvandrer. Ikke fordi hennes er så lite, det er faktisk helt normal størrelse, men mitt er så forbanna svært.

Det at hodet mitt vokser er ikke den eneste rare tingen med min kropp. Neida, jeg er Kjersti. Jeg er rar. Vi kan jo bare fortsette nedover siden jeg allerede
har begynt på toppen. Nesen min. Jeg har fått høre at nesen min og føttene mine kommer en meter før resten av Kjerstimor. Ikke no punktum-punktum-komma-strek, det var hele Kjersti's fjes her i gården, nei. Neida her er det punktum-punktum-klompen-strek istedet. Ikke veldig søtt med andre ord. Er en grunn til at jeg selv må si: jeg er søt, for det er ingen andre som gjør det. Og hvordan kan de det? Med et nesegrev på størrelse og form som en bakepotet og et gedigent hodet.. Hadde det enda vært en liten mandelpotet, men nei!

Jeg pleier å forklare min litt underlige fremtoning med at jeg er annderledes-Kjersti. At når jeg skulle bestille kroppsdeler stilte jeg meg i de korteste køene.
Store-pupper-køen, nei takk, man skal da få på seg genseren, derfor stilte jeg meg i småpupp køen i stedet. Store-øyne-køen, gidder ikke, bare man ser ut av gluggene holder vel det, tenkte jeg og stilte meg igjen i motsatt kø. Samme gjelder små føtter, små hender, fast rompe, fine ben og fyldige lepper køene. Jeg er kjærringa mot strømmen, så jeg tok motsatt. Derfor er det som skal være stort, lite på meg. Og det som skal være lite, stort på meg. Ikke så lurt når jeg tenker over det etterpå. Trenger ikke alltid være anderledes-Kjersti.....

Til og med kroppsdelene mine blir forbauset av og til over hva som befinner seg (eller ikke befinner seg) på kroppen min. Som da jeg tredje dag etter fødsel voknet opp med noen voldsomme pupper. De fikk jo sjokk!! De har da trodd i 24 år at de var den eneste. Skuet utover det flate landskap og vært sikker på at de var enepupp. Men nei, plutselig finner de ut at de er to. De skubber borti hverandre, ser at det er flere om oppmerksomheten, og stirrer mistenksomt på hverandre. Kan du tenke deg som de skvatt!! Så da amming er over og butikken stengt, går de tilbake til sin opprinnelige størrelse i en kort periode, før de synker enda mer sammen, og forsvinner. Nesten. Så der sitter de da, to små brystvorter og tenker tilbake på sine glansdager. Den tiden de faktisk var store og duvende. Akk ja, ensomme og forlatte små oppbrukte skinnfiller er de blitt redusert til... Tenk som de må hate meg...

På min vandring nedover min underlige kropp må vel neste stopp bli stumpen. Der har sikkert hørt om fuglehund-øre-pupper? Dere vet de laaaange tynne puppene som man må rulle opp. Det er da beskrivelsen på min rompe. Flat hengerompe som dasker inn i leggene når jeg går. Ja, leggene, ikke låre. Jeg må rulle rompeballene opp og putte de inn i en fornuftig truse. Jeg ber til Kong Alkohol (min gud og venn) at de må holde seg der noen timer. Men det gjør de selvsagt ikke. Kong Alkohol råder over mye, men kan ikke råde over alle ting. Desverre. Dermed deiser de ned på legga igjen. Det eneste possitive med dette er at rompa skygger over slaskelåra mine. De sellulittbefengte, hårete, bleke låra mine er ikke akkurat noe å rope hurra for, der alle steg jeg tar resulterer i voldsomme dønninger oppover lårene, som igjen sender disse dønningene videre til love handels'ene på ryggen. Dette er ikke fordi jeg er stor, men fordi jeg ikke eier en eneste muskel.

Vi kommer så ned til føttene mine. På føttene finnes det tær. Ti stykker av dem. (ja, jeg har tær jeg også, selv om onde tunger vil ha det til at jeg er en heks, så er jeg ikke det...) Tærne mine må vel komme under kategorien meget merkelige. Jeg har ikke tall på hvor mange som har sittet å trykt på tæsene mine, og ledd seg halvt i hjel. Dette var faktisk noe av det morsomste faren til trolla mine kunne gjøre mens jeg gikk gravid. Da var de selvsagt enda rarere. Stor og fulle av vann. Det er som folk sier: det mest kjøttfyldige på deg er føttene og hendene. Jeg vet dette, jeg har fortsatt i en alder av 32 bløte hender og føtter. Egentlig ganske så ekkelt...

Da er vår vandring slutt. Jeg kunne selvsagt tatt med mye mer av de rare tingene som befinner seg på den Øyanske kropp, men da ville denne bloggen blitt tykk som en bok. For eksempel mine gedigne ører, min merkverdige og ugrasiøse holdning, alle de rare knekk og brekk jeg kan gjøre med kroppen min osv. Men som sagt da ville jeg aldri blitt ferdig.
Så får en bare håpe at neste gang dere ser dere i speilet kan dere smile og si:
jeg er iallefall ikke like rar som Kjersti.

Tilslutt vil jeg fritt sitere en kjent skuespillerinne som engang sa; Jeg har alt jeg hadde da jeg var tyve, det bare henger litt lenger ned:)