Jeg har rundet tredve. Ikke bare tredve, men en-og-tredve... Ja, jeg er over tredve. Noen ganger føler jeg meg som 21, andre ganger mer som førr. Som den gangen jeg for første gang hørte om gruppen Tokyo Hotel. Jeg var i praksis på en ungdomskole, (er lærerstudent, for de som ikke visste det). Elevene fikk i oppgave å skrive om drømmeyrket, og ett par av jentene sa de ville bli kjendiser og sammen med hva-de-nå-heter fra Tokyo Hotel. Jeg, i all min uvitenhet, spurte hva det var. Visste ikke om det var en tv-serie, band eller film. Da de svarte at det var et nytt band klarte jeg å si: åh, så det er de som er de nye heltene? Jeg fikk ett nølende ja tilbake, mens jentene himlet litt med øynene mot hverandre. Da følte jeg meg gammel, og generasjonskløften var som en diger dal. Men det er dager jeg føler meg veldig ung, som når mine barn, godt innlært, sier: du er jo bare ungdommen du, mamma. Ja da smiler jeg og nikker.
Her om dagen ringte de fra en telefonundersøkelse, og damen i andre enden, eller jenta er vel mer korrekt, spurte om min alder. Jeg svarte raskt 29 år, men måtte på en særdeles fjollete måte innrømme at jeg hadde løyet og fikk satt alderen til det den er; trettien. En-og-tredve. Tror at grunnen til min lille løgn var at jenta i andre enden hørtes ut som hun var tretten. Ikke at jeg på noen som helst måte har lyst til å være tretten igjen. Jeg syntes at tretten var en rar alder. Ikke bare rar, men også grusom til tider. Mitt indre jeg var i full ombygging og ingenting var som det var i går. Jeg husker godt den morgenen i romjula da jeg som tolvåring våknet og var rett og slett forbanna, (og ble ikke blid igjen før jeg var nitten.) Jeg rev ned alt av teite New Kids On The Block -plakater som hang på veggene mine, og vurderte å enten tapetsere veggene med avispapir eller male de svarte. Jeg hadde kommet i puberteten. Og det med et så kraftig smell at ettersjokkende fortsatt kan kjennes som drønn fra helvete. De som kjente meg da, sier det var som et villdyr som våknet. Borte vekk var alt det søte (ikke sikkert det var så fryktelig mye av det fra før heller) og tverrheten lyste ut av mine sortsminkede øyne.
Drakulas datter hadde stått opp fra de døde og tatt bolig i min kropp.
Ondskapen hadde fått et ansikt. Mitt.
Det som forvirret mine foreldre, da særlig min pappa, var at han var ganske så sikker på at det var den lille jenta hans som gikk å la seg kvelden før, og jeg tror at han på ingen som helst måte var forberedt på at hun skulle bli byttet ut med denne besatte nesten-tenåringen som sur og jævelig kom opp til frokost dagen etter. Selv om det allerede var en tenåring i huset, kan man trygt si at det er store forskjeller på hvordan dette fenomenet pubertet virker inn på hodene til folk. Og mine foreldre og andre i umiddelbar nærhet var ikke forberedt på meg. Min søster, tenåringen, var mer av typen stille og sår tenåring. Til min store onde glede. Det gikk vel ikke en dag uten voldsomme krangler og fysiske slåsskamper. Ikke at dette var noe nytt, man er da søsken og søsken slåss, men etter en hvis alder ble kranglingen mer demonisk. Mer utspekulert. Mer iherdig. Min søster og jeg kunne holde på i dagevis om hvorfor den andre hadde brukt opp hårskummet eller om tyveri av lebestifter. Disse viktige kranglene holdt liv i oss. Vi hadde blitt til nattens skapninger. Vi sugde blod. Vi livnærte oss på hverandres sårbarhet og visste hvilke knapper vi skulle trykke på. For selv om min søster var av typen stille og sår, var det ett menneske som kunne vekke ondskapen i henne også. Moi. Den vrede og slemskap som kom over oss da vi i både verbale og fysiske disputer kastet oss inn i kampens hete, er få forunt. Vi tok det som lå for hånden av børster, sko og andre våpen og dæljet løs. Ja til og med støvsugeren har blitt brukt som våpen. Da av min søster. Jeg var ganske så sikker på at det faktisk var et reelt drapsforsøk. Det tror jeg fremdeles. Drept av støvsuger. Ja ja, bedre enn "death by babunga". Vår pappa var sikker på at vi ikke kom til å skade hverandre, ikke alvorlig i alle fall, derfor lukket han bare elegant døren når døtrene slåss, med en halveis oppfordring om å ikke drepe hverandre. En av våre felles venner var ikke så sikker på det, og jeg tro han fortsatt har mareritt om søstrene sisters håndgemeng. Jeg har ikke tall på hvor mye som har blitt knust og ødelagt grunnet våre kamper.
Ikke bare var det raseriet som var mye større under den pubertalske alder, men forelskelsen også. Den type forelskelse der man virkelig og inderlig elsket personen. I love you 2 day, 2 morrow, 4 ever.... Og når avvisningen kom, og det gjorde den, trodde man aldri at man skulle elske igjen. Aldri! Never! Jeg hadde kjærlighetsorg over samme gutt sikkert tusenmillionerhundreogførttrillioner ganger. Og hver gang trodde jeg at jeg aldri mer skulle elske igjen. Til neste gang jeg var så forelsket at jeg trodde jeg skulle dø. I han. Igjen.
For forelskelsen kan også være vond. Hjernen forsvinner, man kan ikke puste, man kan ikke spise, man kan ingenting. Og enten svever en høyt oppe i skyene, eller så ligger en å gisper etter luft langt under jorda. Det var ingen mellomting når jeg var i puberteten. Det var også kun i prepubertet og i begynnelsen av den at jeg ble dødelig forelsket i gutter jeg for eksempel så på bussen. I heart U gutten i grønn genser. Jada, trengte ikke noe navn nei. Igjen så elsket jeg. I ca en uke. Så var det gutten med rød cap jeg hjertet. Men stadig tilbakevenende var allikevel my big love på ungdomskolen. Hver gang jeg så han, noe som ikke var så ofte, trodde jeg at hjertet mitt skulle eksplodere og at hele meg lyste I Love You og Je t'aime!!! Noe som var grusomt flaut da de jeg var forelsket i ikke på noen som helst måte måtte få greie på det. Aldri! Never! Det er vel også derfor det var så mye hjertesmerte i en hvis alder. Forelskelsen var så gigantisk og fallhøyden var så ekstremt høy, at sorgen etterpå ble så altoppslukende. Og jeg følte at jeg aldri mer skulle elske igjen. Jeg kunne ikke. Jeg var tom. Who can mend a broken heart??? Forelskelsen var faktisk på engelsk når jeg var tenåring. Og litt fransk. Og inneholdt masse dårlig poesi.... Den var ikke bare på engelsk og litt fransk, men dramatisk også. De som kjenner meg nå, og vet hvor dramatisk jeg kan være, kan jo bare med skrekk og gru tenke hvor dramatisk jeg var da!!
Har selvsagt funnet ut i ettertid at jeg både er istand til å bli forelsket og elske igjen. Om kanskje på en litt annen måte. Og takk Gud for det.
Noe av det som har fått meg til å tenke over at jeg ikke er noen ungdom lenger, er at jeg ser de som før var veldig små, plutselig være store. Når småsøstrene til mine venninner er gamle nok til å studere og hente oss, ehm, ikke fullt så unge på byen. Eller når guttevalper har vokst opp til å bli kjekkaser for den yngre garde. Eller når bleieunger plutselig har blitt gamle nok til å kjøpe sprit. Ja da føler jeg meg gammel. For tiden har for meg, siden jeg ikke har tenkt over at de også vokser, stått stille når det gjelder de som før var små. De som fortsatt løp rundt i gata og var unger når jeg var voksen nok til å forlate rede. De har faktisk blitt ti år eldre de også. Ja de har det. Det er helt sant. Og enten så har jeg blitt kjempe gammel, eller så har aldersforskjellen blitt mindre. Jeg håper på det siste....
Så får en stole på at hver alder har sin sjarm. Og siden jeg ikke hadde et snev av sjarme i dette grusomme tiår kalt tenårene, må en jo bare håpe at jeg er som en god vin, som blir bedre og bedre med årene. Derfor også mer og mer sjarmerende. For værre enn det jeg var, går det ikke an å bli. Nei takk, aldri mer 13!
Duster, utroskap og løgn.
Så er det eksenes tur. De utro eksene. De som trodde de kunne gjøre hva de ville, og fortsatt tror det.... Jeg tørker herved støv av minnene og med noen kjappe tastetrykk forteller jeg verden om de. Nja, ikke verden kanskje, men de som leser om min verden iallefall.
Jeg er av den heldige typen som nesten kun møter duster. Det har selvsagt vært ett par unntak her, har hatt dusteavbrekk med noen innslag av greie ekser også. Men saken er at jeg er som en liten, men dog søt, dustemagnet.
La meg begynne på toppen. Det vil ikke si at han jeg begynner med er på toppen, som i en ti på topp liste. Langt der ifra! Jeg mener da selvsagt førstemann. Eller mann er kanskje å ta hardt i....
Nummer en er av typen; jeg-var-feit-før-men-har-ifølge-meg-selv-blitt-så-kjekk-at-jeg-tror-jeg-får-alle-selv-med-veldig-nasal-stemme. Om første dust kan jeg ikke med sikkerhet si at han var utro mot meg, men at han var utro med meg vet jeg. Jeg visste da selvsagt ikke om Den første kvinnen (det heter vel det, siden jeg var Den andre kvinnen?) når jeg traff han, ei heller mens jeg traff han, og når jeg fikk vite om henne avsluttet jeg alt. Samme dag. Jeg fikk ett par hint om at det eksisterte en annen (eller første, alt etter som), men den godeste Nasal-dusten nektet hardnakket på det. Og jeg trodde på han. Dum som et stykke brød. (Noe det skulle vise seg senere at jeg ikke lærte noe av, men stadig tror på duster). Selv om det var ganske mange bevis som tydet på at det var flere om beinet. Da jeg tilslutt avsluttet (underlig setning) forholdet, eller hva det nå var, og ba fyren om å rydde opp på hjemfronten, fikk Den første kvinnen greie på det. Ganske ironisk egentlig. Det hadde seg slik at da Nasal-dusten satt på toget hjem (for å rydde....), at en av våre felles bekjente spurte om hvordan det gikk mellom oss, i betydningen om vi var sammen. I samme følge satt også Den første kvinnens bror.... Ja, tro det eller ei, når forholdet som sagt var avsluttet, kom hemmligheten frem. Jeg hadde håpet på at historien sluttet der, men nei! Av en eller annen grunn fant Nasal-dusten ut at han og Den første kvinnen skulle feire 17. mai i Grenland. Noe som var ganske rart siden ingen av de egentlig bor her... Dette visste selvsagt ikke jeg før jeg ankom møtestedet, og en annen av våre felles bekjente kom stormende ut fra puben for å advare meg om hvem jeg kom til å treffe. Der satt jeg da bunadkledd og fin mellom disse to, og prøvde som best var å svare på spørsmål fra Den første angående hvordan jeg kjente Nasal-dusten. Jeg kunne jo ikke gjøre annet enn å prøve å oppføre meg naturlig, i denne nokså unaturlige setting. Det eneste som falt seg naturlig var å bestille mange øl så fort som mulig. Noe som igjen resulterte i å synge Madonnas "Like a virgin" på karaoke for full hals, forstatt ikledd bunad, og beskylde en intet anende taxi-sjåfør for å stjele pengene mine. Jeg hadde da ikke brukt så masse penger på byen, må vite, det måtte være han som tok de!! Nåvel. Jeg hadde vel det... Ikke et av mine stolteste øyeblikk, men det er en annen historie.
Så er det nummer to.... Mannen som levde etter mantraet: don't underestimate the power of denial. Her har vi den klassiske utromann. Han som jobber overtid, men aldri får pengene av sjefen. Han som må ut i "ærend", men aldri får gjort det han skal. Han som MÅ til en kompis som trenger å prate, men aldri dukker opp. Osv osv osv.... Jepp, jeg snakker om Sjefs-dusten. Han prøvde i begynnelsen å legge skylden på sin arbeidskollega, at det var han andre som var utro. Er det ikke alltid slik da, at det er alle de andre? Det er de andre som er teite, de andre som lyver, de andre som er utro. Det er bare slik at for de andre, er jo du og jeg de andre... Noe å tenke på.
Det som er så fantastisk med hans historie, er at han til og med klarte å være utro mot elskerinnen sin også. Ikke bare med en, men iallefall to. Noe jeg finner veldig morsomt. Selvsagt. Bitcha i meg ler rått. Engelen i meg også. Egentlig hele meg, for å være ærlig, ler så jeg nesten tisser på meg. Jeg gnir meg i hendene, og ordtaket Den som ler sist ler best, høres på mitt indre øre. Moahaha!!
Selv om det er lenge siden jeg dumpet han pga deling av Mr. Penis, har det blitt drøftet frem og tilbake ved mange anledninger i årenes løp. Og min sylskarpe tunge kan fortsatt komme med stikk og piskeslag, som en dødelig slange som sprøyter giften inn i sitt offer, hugger jeg til når han minst aner det. Jeg gjør det ikke for å drepe, bare lemleste litt. Og kastrere. Jeg elsker å psykisk kastrere de som fortjener det. Det gjør meg glad. Men det er ikke poenget her. Poenget her er det morsomme faktum, som jeg ikke kan få ledd nok av, at han gjentok sin idiotiske oppførsell i all sin dumskap. Ja, jeg vet at den setningen ble smør på flesk, men han er en idiot i sin dumskap. Jeg ler fordi hun fortjente det, og fordi hun var enda dummere enn meg (og de fleste andre...) og trodde at han ikke kom til å gjøre mot henne det han gjorde med henne.... Pow! Hidr hidr hidr.
Nå sitter han der med skjegget fullt av postkasser og må igjen begynne på nytt. Og denne gangen, hvis han ikke klarer å holde Mr. Penis i buksa, smekken igjen og hendene av fatet, skal jeg personlig kutte den av. Mr. Penis altså, ikke hendene. Med den største glede og ære.
Jeg har øya på dæ!
Neste dust ut er Kjekkas-dusten. Dere vet, han som er så utrolig kjekk at du bare må ha han. Han som vet det veldig godt selv også, og spiller på det for alt det er verd. Han alle vet hvem er, fordi alle har vært der...
Dere vet når man er på fest, og en eller annen begynner å snakke om en tosk de har datet, og sakte men sikkert går det opp for deg at den tosken der har du og datet... Noe jeg har opplevd flere ganger når det gjelder dust nummer tre, altså Kjekkas-dusten. Jeg later da som ingenting, og tenker i mitt stille sinn at det faktum at jeg også har vært der, trengs på ingen som helst måte å innrømmes. Det at jeg har vært der, er pinlig nok i seg selv. Han her er nesten en kjendis å regne. Og helt sikkert stolt av det! Om han ikke har klart å få alle jentene/kvinnene i denne delen av Norge, så har han iallefall prøvd. Iherdig. Og det med samme dumme replikk. Han her tror jeg ikke ser på seg selv som utro, bare at han forsyner seg av livets frukter og koser seg med det han mener Gud ga han; kvinnen. Jeg tror i mange tilfeller at ting bare skjedde. At han rett og slett falt naken på andre nakne mennesker. Hvor alle disse nakne menneskene befinner seg, vet jeg ikke. Har selv for vane å gå påkledd. Jeg vet det, jeg er sær... Men at han tusler naken rundt og ramler over andre nakne personer, er ikke helt utenkelig.
Det må sies at Kjekkas-dusten og jeg aldri var sammen, det var mer en erobringsgreie for oss begge. Men dog en monogam erobringsgreie fra min side. Ovenfor meg; fra hans side også, ovenfor andre; neee. Etter at jeg avsluttet dette merksnodige erobringsforholdet, har vi, mens vi fortsatt hadde kontakt, hatt en helt grei tone. Med et par innslag med eks-sex. I noen tilfeller er eks-sex helt greit, dette skal tas opp til debatt i et senere innlegg. Kjenner trangen til å synge med på Øystein Sundes sang Kjekt å ha om akkurat denne utgaven av arten Mann. Kjekkas-dusten er faktisk litt morsom også, man kan ikke annet enn å le av en som så åpenbart ikke er annet enn en klisje tatt rett ut av en dårlig amerikansk serie. Sorry kjekken, men sånn er det. Når det eneste man kan er å se kjekk ut, og det eneste man kan vise til i livet er sex med mange kvinner, da er man forholdsvis patetisk. Han får stå der å blomstre med sitt høye, mørke og pene ytre, til noen gidder å plukke han, og viktigst av alt; jekke han ned!
Jeg avslutter mitt hån mot den svake mann, med dust nummer fire. Fra før bedre kjent som Duste-eksen. Eller bare Dusten. (Har en Psyco også, men han får isåfall dukke opp i en blogg om Dater og dates fra helvete). Dusten er ikke sånn som Kjekkas-dusten, som bare trenger å stikke hodet ut av døra for å få seg no. Ei heller annonsere at han har blitt single for så å motta flere interesse hendvendelser fra det annet kjønn, som Sjefs-dusten. Eller slanke seg tusen kilo, for så å oppdage at jentene finner han tiltrekkende, som Nasal-dusten. Neida, denne karen må bestille seg no på nettet for å få utløp for sine fantasier. Og da snakker jeg ikke om sexleketøy, men sex. Derfor det nye navnet Nett-dusten. Nett-dusten er i likhet med mange andre tapere av den tro at det den andre ikke vet, har den ikke vondt av. Ok, greit nok. Det samme til deg. Det at du ikke vet at du nå blir blogget om, har du ikke vondt av. At de som leser bloggen nå får et innblikk i dine skjulte sider, er bare slik det er. Han her trodde nemlig at han var veldig lur. Så lur at han gikk seg litt bort i all luringen. All denne luringen resulterte i en lang og til tider stygg krangel. Ikke bare fra min side, men fra hans også. Noe han garantert ville nektet på, siden jeg ifølge han, er roten til alt ondt. Jeg er Satan. Jeg er Lillit. Jeg er slem. Han ville også nektet på at han var veldig spandabel med sin penis. Særdeles ironisk er det at han var så spandabel med sin penis, siden han var gjerrig med alt annet... Denne voldsomme penis-giver-trangen hans resulterte i at jeg ikke fikk meg til å vise meg offentlig med han. Nei, å skulle møte på de andre jentene var ikke så veldig interessant for meg. Slik ydmykelse har jeg allerede vært gjennom. (Jeg er jo på fjerde utromann, så selvsagt har jeg i selskap med den jeg trodde kun var min, møtt på den jeg delte han med..) Nå må det sies at jeg ikke har håndfaste bevis mot Nett-dusten, men alle indisiene peker mot (eller for) at han hadde ting å skjule. Og de er ganske sterke. Man kan bli dømt skyldig i en rettsak pga indisier. Derfor kommer han under listen over utromenn. Og fordi, når han to-tre timer forsinket og ikke var til å få kontakt med iløpet av de timene, kom slentrene inn døra nydusjet, og sa at han bare hadde vært ute noen "ærend", var det ikke vanskelig å legge to og to sammen. Kunne han ikke si da at han bare måtte treffe den nye nett-kjæresten sin for et billig ligg. At de var kommet videre og at Cyber-sex ikke lenger holdt. Han tillot seg til og med å mislike at jeg hadde hatt andre partnere før han, mens jeg måtte tåle at han hadde andre partnere samtidig som meg. Det som irriterer meg mest med hans tull, var at han visste om tullet til en av de nevnte, og kunne love at han ikke var slik. Dette er en av grunnene til vår langvarige strid. Og hans løgner. Og at jeg, ifølge han, får han til å være en drittsekk. For han har ikke baller nok til å innrømme at han faktisk er en dust, med eller uten min hjelp... Men striden er ganske så fjollete. Jeg har faktisk prøvd å rydde opp med han, (noe han også ville nektet på, siden han går med nei-bukser), men han lar seg ikke rydde. Han er tom av den oppfatning at jeg har lyst til å åpne døren igjen, innbilsk som han er. Med tanke på at døren vår er av sorten svingdør, som lunefult svinger hit og dit, er ikke dette særlig fristende. Den har til stadighet gitt meg en tupp i rompa, i ansiktet og klemt fingrene mine. Jeg har til og med satt meg fast i den ved noen anledninger, og hatt problemer med å komme meg løs. Dette henger sammen med at jeg både er klønete når det gjelder ekte dører såvel som metaforiske. Å sette seg fast i en dør er ikke særlig behagelig uansett metaforisk eller ekte, så hvorfor han tror at jeg vil stå der i svingdøra igjen til offentlig beskuelse og ydmykelse, er meg et stort mysterium.
Det eneste jeg kan si er at neste mann, Ridderen, skal være kjekk, grei, snill, morsom og til å stole på! Jeg nekter å tro at alle de gode er tatt eller er homo. Jeg simpelten nekter.
Så til ridderen dukker opp og redder meg fra dustene, får jeg gjøre min vri av Patrick Swayze sin kjente replikk og si til meg selv og alle der ute: Nobody puts Kjersti in a corner!!!
Jeg er av den heldige typen som nesten kun møter duster. Det har selvsagt vært ett par unntak her, har hatt dusteavbrekk med noen innslag av greie ekser også. Men saken er at jeg er som en liten, men dog søt, dustemagnet.
La meg begynne på toppen. Det vil ikke si at han jeg begynner med er på toppen, som i en ti på topp liste. Langt der ifra! Jeg mener da selvsagt førstemann. Eller mann er kanskje å ta hardt i....
Nummer en er av typen; jeg-var-feit-før-men-har-ifølge-meg-selv-blitt-så-kjekk-at-jeg-tror-jeg-får-alle-selv-med-veldig-nasal-stemme. Om første dust kan jeg ikke med sikkerhet si at han var utro mot meg, men at han var utro med meg vet jeg. Jeg visste da selvsagt ikke om Den første kvinnen (det heter vel det, siden jeg var Den andre kvinnen?) når jeg traff han, ei heller mens jeg traff han, og når jeg fikk vite om henne avsluttet jeg alt. Samme dag. Jeg fikk ett par hint om at det eksisterte en annen (eller første, alt etter som), men den godeste Nasal-dusten nektet hardnakket på det. Og jeg trodde på han. Dum som et stykke brød. (Noe det skulle vise seg senere at jeg ikke lærte noe av, men stadig tror på duster). Selv om det var ganske mange bevis som tydet på at det var flere om beinet. Da jeg tilslutt avsluttet (underlig setning) forholdet, eller hva det nå var, og ba fyren om å rydde opp på hjemfronten, fikk Den første kvinnen greie på det. Ganske ironisk egentlig. Det hadde seg slik at da Nasal-dusten satt på toget hjem (for å rydde....), at en av våre felles bekjente spurte om hvordan det gikk mellom oss, i betydningen om vi var sammen. I samme følge satt også Den første kvinnens bror.... Ja, tro det eller ei, når forholdet som sagt var avsluttet, kom hemmligheten frem. Jeg hadde håpet på at historien sluttet der, men nei! Av en eller annen grunn fant Nasal-dusten ut at han og Den første kvinnen skulle feire 17. mai i Grenland. Noe som var ganske rart siden ingen av de egentlig bor her... Dette visste selvsagt ikke jeg før jeg ankom møtestedet, og en annen av våre felles bekjente kom stormende ut fra puben for å advare meg om hvem jeg kom til å treffe. Der satt jeg da bunadkledd og fin mellom disse to, og prøvde som best var å svare på spørsmål fra Den første angående hvordan jeg kjente Nasal-dusten. Jeg kunne jo ikke gjøre annet enn å prøve å oppføre meg naturlig, i denne nokså unaturlige setting. Det eneste som falt seg naturlig var å bestille mange øl så fort som mulig. Noe som igjen resulterte i å synge Madonnas "Like a virgin" på karaoke for full hals, forstatt ikledd bunad, og beskylde en intet anende taxi-sjåfør for å stjele pengene mine. Jeg hadde da ikke brukt så masse penger på byen, må vite, det måtte være han som tok de!! Nåvel. Jeg hadde vel det... Ikke et av mine stolteste øyeblikk, men det er en annen historie.
Så er det nummer to.... Mannen som levde etter mantraet: don't underestimate the power of denial. Her har vi den klassiske utromann. Han som jobber overtid, men aldri får pengene av sjefen. Han som må ut i "ærend", men aldri får gjort det han skal. Han som MÅ til en kompis som trenger å prate, men aldri dukker opp. Osv osv osv.... Jepp, jeg snakker om Sjefs-dusten. Han prøvde i begynnelsen å legge skylden på sin arbeidskollega, at det var han andre som var utro. Er det ikke alltid slik da, at det er alle de andre? Det er de andre som er teite, de andre som lyver, de andre som er utro. Det er bare slik at for de andre, er jo du og jeg de andre... Noe å tenke på.
Det som er så fantastisk med hans historie, er at han til og med klarte å være utro mot elskerinnen sin også. Ikke bare med en, men iallefall to. Noe jeg finner veldig morsomt. Selvsagt. Bitcha i meg ler rått. Engelen i meg også. Egentlig hele meg, for å være ærlig, ler så jeg nesten tisser på meg. Jeg gnir meg i hendene, og ordtaket Den som ler sist ler best, høres på mitt indre øre. Moahaha!!
Selv om det er lenge siden jeg dumpet han pga deling av Mr. Penis, har det blitt drøftet frem og tilbake ved mange anledninger i årenes løp. Og min sylskarpe tunge kan fortsatt komme med stikk og piskeslag, som en dødelig slange som sprøyter giften inn i sitt offer, hugger jeg til når han minst aner det. Jeg gjør det ikke for å drepe, bare lemleste litt. Og kastrere. Jeg elsker å psykisk kastrere de som fortjener det. Det gjør meg glad. Men det er ikke poenget her. Poenget her er det morsomme faktum, som jeg ikke kan få ledd nok av, at han gjentok sin idiotiske oppførsell i all sin dumskap. Ja, jeg vet at den setningen ble smør på flesk, men han er en idiot i sin dumskap. Jeg ler fordi hun fortjente det, og fordi hun var enda dummere enn meg (og de fleste andre...) og trodde at han ikke kom til å gjøre mot henne det han gjorde med henne.... Pow! Hidr hidr hidr.
Nå sitter han der med skjegget fullt av postkasser og må igjen begynne på nytt. Og denne gangen, hvis han ikke klarer å holde Mr. Penis i buksa, smekken igjen og hendene av fatet, skal jeg personlig kutte den av. Mr. Penis altså, ikke hendene. Med den største glede og ære.
Jeg har øya på dæ!
Neste dust ut er Kjekkas-dusten. Dere vet, han som er så utrolig kjekk at du bare må ha han. Han som vet det veldig godt selv også, og spiller på det for alt det er verd. Han alle vet hvem er, fordi alle har vært der...
Dere vet når man er på fest, og en eller annen begynner å snakke om en tosk de har datet, og sakte men sikkert går det opp for deg at den tosken der har du og datet... Noe jeg har opplevd flere ganger når det gjelder dust nummer tre, altså Kjekkas-dusten. Jeg later da som ingenting, og tenker i mitt stille sinn at det faktum at jeg også har vært der, trengs på ingen som helst måte å innrømmes. Det at jeg har vært der, er pinlig nok i seg selv. Han her er nesten en kjendis å regne. Og helt sikkert stolt av det! Om han ikke har klart å få alle jentene/kvinnene i denne delen av Norge, så har han iallefall prøvd. Iherdig. Og det med samme dumme replikk. Han her tror jeg ikke ser på seg selv som utro, bare at han forsyner seg av livets frukter og koser seg med det han mener Gud ga han; kvinnen. Jeg tror i mange tilfeller at ting bare skjedde. At han rett og slett falt naken på andre nakne mennesker. Hvor alle disse nakne menneskene befinner seg, vet jeg ikke. Har selv for vane å gå påkledd. Jeg vet det, jeg er sær... Men at han tusler naken rundt og ramler over andre nakne personer, er ikke helt utenkelig.
Det må sies at Kjekkas-dusten og jeg aldri var sammen, det var mer en erobringsgreie for oss begge. Men dog en monogam erobringsgreie fra min side. Ovenfor meg; fra hans side også, ovenfor andre; neee. Etter at jeg avsluttet dette merksnodige erobringsforholdet, har vi, mens vi fortsatt hadde kontakt, hatt en helt grei tone. Med et par innslag med eks-sex. I noen tilfeller er eks-sex helt greit, dette skal tas opp til debatt i et senere innlegg. Kjenner trangen til å synge med på Øystein Sundes sang Kjekt å ha om akkurat denne utgaven av arten Mann. Kjekkas-dusten er faktisk litt morsom også, man kan ikke annet enn å le av en som så åpenbart ikke er annet enn en klisje tatt rett ut av en dårlig amerikansk serie. Sorry kjekken, men sånn er det. Når det eneste man kan er å se kjekk ut, og det eneste man kan vise til i livet er sex med mange kvinner, da er man forholdsvis patetisk. Han får stå der å blomstre med sitt høye, mørke og pene ytre, til noen gidder å plukke han, og viktigst av alt; jekke han ned!
Jeg avslutter mitt hån mot den svake mann, med dust nummer fire. Fra før bedre kjent som Duste-eksen. Eller bare Dusten. (Har en Psyco også, men han får isåfall dukke opp i en blogg om Dater og dates fra helvete). Dusten er ikke sånn som Kjekkas-dusten, som bare trenger å stikke hodet ut av døra for å få seg no. Ei heller annonsere at han har blitt single for så å motta flere interesse hendvendelser fra det annet kjønn, som Sjefs-dusten. Eller slanke seg tusen kilo, for så å oppdage at jentene finner han tiltrekkende, som Nasal-dusten. Neida, denne karen må bestille seg no på nettet for å få utløp for sine fantasier. Og da snakker jeg ikke om sexleketøy, men sex. Derfor det nye navnet Nett-dusten. Nett-dusten er i likhet med mange andre tapere av den tro at det den andre ikke vet, har den ikke vondt av. Ok, greit nok. Det samme til deg. Det at du ikke vet at du nå blir blogget om, har du ikke vondt av. At de som leser bloggen nå får et innblikk i dine skjulte sider, er bare slik det er. Han her trodde nemlig at han var veldig lur. Så lur at han gikk seg litt bort i all luringen. All denne luringen resulterte i en lang og til tider stygg krangel. Ikke bare fra min side, men fra hans også. Noe han garantert ville nektet på, siden jeg ifølge han, er roten til alt ondt. Jeg er Satan. Jeg er Lillit. Jeg er slem. Han ville også nektet på at han var veldig spandabel med sin penis. Særdeles ironisk er det at han var så spandabel med sin penis, siden han var gjerrig med alt annet... Denne voldsomme penis-giver-trangen hans resulterte i at jeg ikke fikk meg til å vise meg offentlig med han. Nei, å skulle møte på de andre jentene var ikke så veldig interessant for meg. Slik ydmykelse har jeg allerede vært gjennom. (Jeg er jo på fjerde utromann, så selvsagt har jeg i selskap med den jeg trodde kun var min, møtt på den jeg delte han med..) Nå må det sies at jeg ikke har håndfaste bevis mot Nett-dusten, men alle indisiene peker mot (eller for) at han hadde ting å skjule. Og de er ganske sterke. Man kan bli dømt skyldig i en rettsak pga indisier. Derfor kommer han under listen over utromenn. Og fordi, når han to-tre timer forsinket og ikke var til å få kontakt med iløpet av de timene, kom slentrene inn døra nydusjet, og sa at han bare hadde vært ute noen "ærend", var det ikke vanskelig å legge to og to sammen. Kunne han ikke si da at han bare måtte treffe den nye nett-kjæresten sin for et billig ligg. At de var kommet videre og at Cyber-sex ikke lenger holdt. Han tillot seg til og med å mislike at jeg hadde hatt andre partnere før han, mens jeg måtte tåle at han hadde andre partnere samtidig som meg. Det som irriterer meg mest med hans tull, var at han visste om tullet til en av de nevnte, og kunne love at han ikke var slik. Dette er en av grunnene til vår langvarige strid. Og hans løgner. Og at jeg, ifølge han, får han til å være en drittsekk. For han har ikke baller nok til å innrømme at han faktisk er en dust, med eller uten min hjelp... Men striden er ganske så fjollete. Jeg har faktisk prøvd å rydde opp med han, (noe han også ville nektet på, siden han går med nei-bukser), men han lar seg ikke rydde. Han er tom av den oppfatning at jeg har lyst til å åpne døren igjen, innbilsk som han er. Med tanke på at døren vår er av sorten svingdør, som lunefult svinger hit og dit, er ikke dette særlig fristende. Den har til stadighet gitt meg en tupp i rompa, i ansiktet og klemt fingrene mine. Jeg har til og med satt meg fast i den ved noen anledninger, og hatt problemer med å komme meg løs. Dette henger sammen med at jeg både er klønete når det gjelder ekte dører såvel som metaforiske. Å sette seg fast i en dør er ikke særlig behagelig uansett metaforisk eller ekte, så hvorfor han tror at jeg vil stå der i svingdøra igjen til offentlig beskuelse og ydmykelse, er meg et stort mysterium.
Det eneste jeg kan si er at neste mann, Ridderen, skal være kjekk, grei, snill, morsom og til å stole på! Jeg nekter å tro at alle de gode er tatt eller er homo. Jeg simpelten nekter.
Så til ridderen dukker opp og redder meg fra dustene, får jeg gjøre min vri av Patrick Swayze sin kjente replikk og si til meg selv og alle der ute: Nobody puts Kjersti in a corner!!!
Sexvenner, kjærester og tissing.
Kom akkurat hjem fra en, ehm, venn..... Jeg var en kjapp tur innom, men i løpet av tiden jeg var der rakk jeg også å gå på do. Og idet jeg naken og i fullt baderomsbelysning hadde tenkt å sette meg ned å, ja, tisse, kommer fyren inn. Rett inn. Uten å banke på. Det er heller ikke første gang dette skjer. Neida, han gjorde det en annen gang også. Kom bare inn. Den gangen hadde jeg allerede rukket å sette meg og var godt igang. Jeg beordret han selvsagt ut, men fikk da til svar; "hvorfor det? Jeg har jo allerede sett deg naken". Men du trenger da vel ikke se meg gå på do av den grunn????
Er det slik at når man først har sett noen naken er det plutselig greit å se hverandre tisse også? Når kom denne regelen isåfall? For jeg var der ikke når den ble vedtatt. Det vet jeg. For jeg hadde aldri godkjent "sexvenner er velkommen på do mens man tisser"-regelen. Aldri.
Venninner, ja. De inviterer vi til og med. Gladlig. Kom inn, kom inn, bare bli med.
Kjærester også. Ikke at vi inviterer med oss kjærester, men det er greit at de kommer inn. Etter en stund, vel å merke. Sånn midt mellom ikke-krise-å-ha-tredagers-stubb og prompe-foran-hverandre stadiet. Det er en viss kronologi her, må vite. Har ikke problemer med at de pusser tenner mens jeg tisser, eller vica verca. Eller dusjer. Ikke at jeg tisser i dusjen, det er litt ekkelt. Tisse i dusjen sammen med kjæresten... Når jeg tenker meg om er det de som gjør det og. Men jeg finner ikke det særlig opphissende. Det jeg mener er at de kan dusje mens jeg sitter på potta. Men sexvenner? Aldri. Det er noen av de få som aldri trenger komme inn på do til meg. Ikke under noen omstendigheter. Never! Familie, greit. Barna mine, joda, gleder meg til den dagen jeg slipper... Venner av barna? Njaei... Må de absolutt av en eller annen grunn så. Det må sies at barna er syv, altså er vennene også seks-syv år og ikke tenåringer. Det ville blitt veldig spesielt. Nå høres det ut som doen min er "åpent hus", det er det dog ikke.
Noe annet som heller ikke er "åpent hus" er meg selv..... Med det mener jeg at noen deler av meg, og da snakker jeg nødvendigvis ikke om hulrom eller andre geografiske plasser på kroppen min, men da psykisk også. Rett og slett fordi det er ting man ikke gjør. Ikke med alle. Kall meg gammeldags, men visse ting gjøres kun med en kjæreste. Er litt viktigere å ha et bedre sexliv med kjærester enn sexvenner. Skal jo ikke ha noe liv med de. Det må en innrømme. Noe er, som sagt, forbeholdt de man er glad i. Sånn er det!!! Noe sexvenner burde være glad for også. De slipper da krangling, sjalusi, forventninger, plikter, mas og en hel haug med andre negative greier en kjæreste må tåle. De misser jo ut av trygghet, følelser, armkroker og mye annet godt, men man kan da ikke både få pose og sekk.
Derfor; i påvente av Mr. Charming er sexvenner greie å ha. Så lenge de ikke spaserer inn på do mens du er der. Der går grensen!
Er det slik at når man først har sett noen naken er det plutselig greit å se hverandre tisse også? Når kom denne regelen isåfall? For jeg var der ikke når den ble vedtatt. Det vet jeg. For jeg hadde aldri godkjent "sexvenner er velkommen på do mens man tisser"-regelen. Aldri.
Venninner, ja. De inviterer vi til og med. Gladlig. Kom inn, kom inn, bare bli med.
Kjærester også. Ikke at vi inviterer med oss kjærester, men det er greit at de kommer inn. Etter en stund, vel å merke. Sånn midt mellom ikke-krise-å-ha-tredagers-stubb og prompe-foran-hverandre stadiet. Det er en viss kronologi her, må vite. Har ikke problemer med at de pusser tenner mens jeg tisser, eller vica verca. Eller dusjer. Ikke at jeg tisser i dusjen, det er litt ekkelt. Tisse i dusjen sammen med kjæresten... Når jeg tenker meg om er det de som gjør det og. Men jeg finner ikke det særlig opphissende. Det jeg mener er at de kan dusje mens jeg sitter på potta. Men sexvenner? Aldri. Det er noen av de få som aldri trenger komme inn på do til meg. Ikke under noen omstendigheter. Never! Familie, greit. Barna mine, joda, gleder meg til den dagen jeg slipper... Venner av barna? Njaei... Må de absolutt av en eller annen grunn så. Det må sies at barna er syv, altså er vennene også seks-syv år og ikke tenåringer. Det ville blitt veldig spesielt. Nå høres det ut som doen min er "åpent hus", det er det dog ikke.
Noe annet som heller ikke er "åpent hus" er meg selv..... Med det mener jeg at noen deler av meg, og da snakker jeg nødvendigvis ikke om hulrom eller andre geografiske plasser på kroppen min, men da psykisk også. Rett og slett fordi det er ting man ikke gjør. Ikke med alle. Kall meg gammeldags, men visse ting gjøres kun med en kjæreste. Er litt viktigere å ha et bedre sexliv med kjærester enn sexvenner. Skal jo ikke ha noe liv med de. Det må en innrømme. Noe er, som sagt, forbeholdt de man er glad i. Sånn er det!!! Noe sexvenner burde være glad for også. De slipper da krangling, sjalusi, forventninger, plikter, mas og en hel haug med andre negative greier en kjæreste må tåle. De misser jo ut av trygghet, følelser, armkroker og mye annet godt, men man kan da ikke både få pose og sekk.
Derfor; i påvente av Mr. Charming er sexvenner greie å ha. Så lenge de ikke spaserer inn på do mens du er der. Der går grensen!
Utsetteren
Ok, så har frøkna fått seg blogg... Tror ikke nødvendigvis så mange kommer til å lese den, men det er da et mye bedre tidsfordriv enn å rydde og vaske.
Er enda såpass fersk, så selve siden min trengs forbedringer. Dette vet jeg. Og dette skal jeg gjøre noe med så fort jeg får tid. Så fort du får tid tenker du, du sitter jo der å blogger nå. Ja, jeg gør det. Men det betyr ikke at jeg gjør de tingene jeg skal med en gang. Neida, så langt der ifra.
I skrivene stund er leiligheten på halv tolv, stilaset som jeg fikk satt opp for to uker siden står der så fint med husvaskssprøyta ved sin side og bare venter på å bli brukt, regningene ligger i konvolutten sin og bilen min er enda ikke fikset. Noe den aldri kommer til å bli heller. Fordi jeg, Kjersti, er en utsetter. Jeg innrømmer det; jeg utsetter alt som kan utsettes. Det er mitt lodd i livet. Sånn er det. Det samme gjelder skolearbeid. Noe som er ganske så ironisk og tullete siden jeg skal bli lærer selv. Hvordan kan hun forlange at elevene og ikke minst barna hennes gjør sine lekser, lurer du sikkert på. Men det kan jeg, jeg kan forlange det jeg vil. Rett og slett fordi jeg kan. Fordi jeg har makt til det. Fordi jeg bestemmer. Fordi jeg er dronning! Ja nettopp. Dronning!
Det med skolearbeid har jeg egentlig tenkt å gjøre noe med. Regninger også. Og min del av rekka skal bli malt. Helt sant! Det er bare det at jeg må gjøre noe annet først. Som å skrive blog.
Jeg har snakket med en av jentene mine også om dette. Dette med å utsette. Hun er av samme karakter som undertegnede. En utsetter. Til og med det å skulle ta en kaffe eller øl sammen utsetter vi. Eller vi utsetter det ikke, vi bare må få tid mellom all utsettingen vi allerede gjør for å få tid. Ja det er ikke lett å forstå, men slik er det. Hun forstår meg....
Men jeg skal sette igang. Så snart som mulig. På nyåret. Ja, flott nyttårs forsett! Da skal jeg bli flink. Da skal Kjersti alltid gjøre ting til tide, og til og med før.
Og til neste sommer er kanskje rompa jekka opp på normalt nivå, leggene har sluttet å lage dønninger oppover lårene og grevinneslasket er stramt. Da har jeg, som jeg har lovet meg selv før hver sommer i ti år, fått bikinikroppen på plass og fått orden på alt annet. Da er huset rent før det blir møkkete, rotet tatt før det blir tatt frem, regninger betalt før de kommer og lekser er gjort for all fremtid. Til neste sommer. I mellomtiden står trimsykkelen (som jeg i godt mot kjøpte på loppings), hoppetauet, vektene, treningsballen og Gud-vet-hva og samler det akk så kjente støvet. Og støvsugeren hviler seg, nettbanken tror jeg har avgått med døden, forelserene sender purring mailer og naboene i rekka sender onde blikk grunnet ugjort arbeid....
På nyåret begynner jeg et nytt liv. Eller neste sommer...
Er enda såpass fersk, så selve siden min trengs forbedringer. Dette vet jeg. Og dette skal jeg gjøre noe med så fort jeg får tid. Så fort du får tid tenker du, du sitter jo der å blogger nå. Ja, jeg gør det. Men det betyr ikke at jeg gjør de tingene jeg skal med en gang. Neida, så langt der ifra.
I skrivene stund er leiligheten på halv tolv, stilaset som jeg fikk satt opp for to uker siden står der så fint med husvaskssprøyta ved sin side og bare venter på å bli brukt, regningene ligger i konvolutten sin og bilen min er enda ikke fikset. Noe den aldri kommer til å bli heller. Fordi jeg, Kjersti, er en utsetter. Jeg innrømmer det; jeg utsetter alt som kan utsettes. Det er mitt lodd i livet. Sånn er det. Det samme gjelder skolearbeid. Noe som er ganske så ironisk og tullete siden jeg skal bli lærer selv. Hvordan kan hun forlange at elevene og ikke minst barna hennes gjør sine lekser, lurer du sikkert på. Men det kan jeg, jeg kan forlange det jeg vil. Rett og slett fordi jeg kan. Fordi jeg har makt til det. Fordi jeg bestemmer. Fordi jeg er dronning! Ja nettopp. Dronning!
Det med skolearbeid har jeg egentlig tenkt å gjøre noe med. Regninger også. Og min del av rekka skal bli malt. Helt sant! Det er bare det at jeg må gjøre noe annet først. Som å skrive blog.
Jeg har snakket med en av jentene mine også om dette. Dette med å utsette. Hun er av samme karakter som undertegnede. En utsetter. Til og med det å skulle ta en kaffe eller øl sammen utsetter vi. Eller vi utsetter det ikke, vi bare må få tid mellom all utsettingen vi allerede gjør for å få tid. Ja det er ikke lett å forstå, men slik er det. Hun forstår meg....
Men jeg skal sette igang. Så snart som mulig. På nyåret. Ja, flott nyttårs forsett! Da skal jeg bli flink. Da skal Kjersti alltid gjøre ting til tide, og til og med før.
Og til neste sommer er kanskje rompa jekka opp på normalt nivå, leggene har sluttet å lage dønninger oppover lårene og grevinneslasket er stramt. Da har jeg, som jeg har lovet meg selv før hver sommer i ti år, fått bikinikroppen på plass og fått orden på alt annet. Da er huset rent før det blir møkkete, rotet tatt før det blir tatt frem, regninger betalt før de kommer og lekser er gjort for all fremtid. Til neste sommer. I mellomtiden står trimsykkelen (som jeg i godt mot kjøpte på loppings), hoppetauet, vektene, treningsballen og Gud-vet-hva og samler det akk så kjente støvet. Og støvsugeren hviler seg, nettbanken tror jeg har avgått med døden, forelserene sender purring mailer og naboene i rekka sender onde blikk grunnet ugjort arbeid....
På nyåret begynner jeg et nytt liv. Eller neste sommer...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
