Da har unge lovende Frk. Øyan fått seg ski. Disse skulle innvies i dag. Siden trolla også har fått seg nye ski denne vinteren fant Team de tre Muskitutter ut at de skulle gå på ski opp til butikken. Dette er til vanlig en tre minutters gange på trege barneføtter som nysgjerrig skal utforske grøftekanter på vei opp. Ergo ikke lange veien. Med mor som teamleder og øverstkommanderende begynte turen i gangen vår, der skidresser, luer, votter, skistøvler og annet faenskap skulle taes på. Allerede her angret jeg.... Men med en utad evig optimisme heiet jeg unger igang, og etter endel krangling blant den yngre garde (les småtroll) klarte trekløveret og komme seg helt til vindfanget der de minstes ski sto. Det må sies at jeg må gi min sønn den samme beskjeden sikkert ti ganger før mitt kjære lille svirrehuet får informasjonen inn. Sier på ingen som helst måte at min sønn er mindre begavet, men alt annet skal ordnes med før det jeg ber om blir gjort. Som for eksempel å fortelle om hvordan Mario dreper noe han kaller Bossen, for så å spørre hvor sokkene hans er, som jeg gav han i begynnelsen av Mario-historien. (For dere som ikke vet det; Mario er en figur i Nintendo spill, nærmere bestemt DS her i huset.) Derfor tar det tid å komme seg fra gangen og hele veien til vindfanget.... Deretter ble skiene tatt med ut. Etter at jeg hadde forklart min sønn at ski tar vi på ute og ikke inne, mens en ny Mario-historie ble fortalt. Min datter hadde allerede fått på seg skiene, puttet stroppene i lomma og var klar for ehh "tur". Dermed har jeg fått beviset på at Frk. Skynde-seg-langsomt kan være superrask. Hun kan aldri mer somle, nå som jeg vet hun kan.
Ok, så var det mor sine ski. Jeg fikk de ut av bilen, la de de på bakken og... Hæ?? Hva?? Sånne bindinger hadde ikke jeg sist jeg gikk på ski... Jeg ble stående å kikke ned på skiene mine totalt forvirret. Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg stoppe første forbipasserende og spørre om hjelp? Skulle jeg late som jeg ikke ville gå på ski allikevel, si at det er bedre hvis jeg dytter? Skulle jeg vifte med det hvita flagget og innrømme at jeg var slått? Skulle jeg, skulle jeg, skulle jeg..... Det var da min lille snupse stilte seg ved siden av meg, smilte det nydelige smilet sitt og sa; "mamma du må putte tåa på skoen inn der" -og pekte på bindingene mine- "så fester de seg, jeg står på skia dine så ikke du sklir, jeg mamsen". Jeg svarte at det visste jeg vel, men takket for informasjon og hjelp. Selv om ros er viktig å gi, trenger man på ingen some helst måte å tape annsikt!! Åh, nei du, ikke jeg. Jeg er villmarkens datter og i ett med naturen... Jada!!
Dermed bar det oppover mot Fjell. Ganske ironisk nok heter faktisk butikken det. Og derfor kan jeg her late som at vi vandret opp mot en fjelltopp. Eller iallefall at vi var på fjellet. Eller kanskje at vi var på vei mot et fjell....? Hmm. Uansett "turen" var igang! Plutselig fant Mr. Mr (aka sønnen) en jetmotor og duret opp bakken i fin stil. Mens mor fortsatt sto ved bilen og baksa med ski og staver. Heia Markus ropte jeg, detta kænn du gutten min!! Fikk bare en vink til svar, mens pluggen "skiet" seg ivei opp bakken. Så skulle jeg ta mitt første skitak på sikkert femten år. Og til min store forskrekkelse var jeg like dårlig nå som da. Hvordan kan det ha seg?? Av en eller annen grunn hadde jeg trodd jeg var blitt bedre. Jeg har jo sett andre gå på ski. Det har tydeligvis ingenting å si. Man må visstnok gjøre det selv. Og for dere som ikke vet hva jeg snakker om; å gå på ski er dritvanskelig!! Skikkelig vrient er det. Med Kaysa som kartleser og heiagjeng satte jeg mitt andre skitak. Mens jeg tenkte for meg selv at dette er flaut. Jeg har alltid visst at jeg ikke er den typen nordmann, ei heller nordkvinne, som er født med ski på bena. Jeg er født med ølen i den ene hånden og siggen i den andre. Men at jeg skulle ha denne stive, rare stilen med rompa rett ut var mer enn jeg kunne makte. Av en eller annen grunn var det akkurat i dette tidspunkt alle på Rising skulle kjøre eller gå akkurat på denne lille strekningen. Derfor møtte den glade vandrer (les moi) på en god del mennesker. Leende mennesker. Pekende mennesker. Og enda engang ble jeg selvbevisst på min utrolig klønete fremtoning... Jeg er søt. Jeg er tøff. Men selv ikke min egen lille mantra hjalp på selvtilliten denne gang. Neida. Da jeg så at til og med snupsi var langt foran meg, selv med fall hver femte meter, innså jeg at full skjerpings var på sin plass. Jeg staket meg vei oppover, men da jeg hadde kommet halveis var armene mine døde. Jeg kunne ikke gi meg nå! Det får da være grenser for dårlig form! Derfor ble jeg det Lille Toget som kunne. Jeg tøff-tøffet meg til toppen. Avkommet sto allerede ved døren, skiene var av og stilt opp i sykkelstativet på utsiden, mens jeg sto på andre siden av parkeringen. Som var full av biler og ikke særlig mye snø. "Du må gå over mamma" ropte sønnen "du må løfte bena og gå sånn her!" Jeg svarte at det visste jeg vel, "eller så blir det riper, skjønner du!" fortsatte syvåringen å rope. Mitt mellom oss sto det ettpar ungdommer som fulgte med på den udugelige mora som fikk skitips av en tass. "Jeg tar de av jeg, gutten min" svarte jeg, mens jeg prøvde å finne ut av hvordan i he... jeg skulle få løsnet bindingen. "Pyse!" fikk jeg til svar. Jeg prøvde på en diplomatisk måte å forklare at jeg ikke ville at skiene skulle bli ødelagt. Tassen godtok dette og ropte "du må trykke på knappen, mamma, så får du de av" Akkurat som jeg ikke visste det....
Så fikk Team de tre Muskitutter handlet Grandiosa og kaffe.
Så skulle vi hjem. Og det gikk opp for meg med et snev av skrekk at jeg skulle renne ned en bakke uten noe sted å kunne falle mykt. Hjelp!! Dette kunne aldri gå bra... Jeg så sønnen sette avgårde. Igjen. Som vår lille alfahund, først i gruppa. Så kom mor og datter. På skjelvende ben og med hjertet i halsen tuslet jeg utfor. Kan ikke påstå at jeg satte utfor. Da Kaysa for tredje gang kjørte inn i meg, grunnet min ekstremt lave hastighet, ble det til at hun befalte meg inn til siden slik at hun kunne komme forbi. Hun kom seg foran og satte utfor hun og. Selv med et par klabb og fall, fikk hun til slutt dreisen på det. Og jeg ropte som den oppmuntrene mor jeg prøver å være, at hun hadde en fin knekk i knea og at stilen var utemerket, mens jeg i en ut-av-meg-selv-opplevlese så hvordan jeg selv så ut som en stokk. En veldig stiv stokk. Vi var tre stokker; jeg og skiene mine. Tre stokker med en Meny-pose med Grandis uten paprika i. For et vidunderlig syn mine forbipasserende fikk....
Men vi kom oss helberget hjem. Eller, jeg visste at ungene klarte det, men jeg klarte det jeg også. Mektig imponert av meg selv og uten å falle en eneste gang, kom jeg meg helt ned til døra mi. Der jeg igjen strevde litt med bindingene mine, og min behjelpelige sønn igjen forklarte at jeg måtte bøye meg ned og trykke på knappen for å få de av. Noe han kunne gjøre mente jeg. Etter å ha fått av ski, dresser og annet, kunne vi slenge det herrens måltid frysepizza inn i ovnen, for så å innta det. Mye styr for pizza ville noen kanskje si. Og jeg vil være den første, ikke bare å si meg enig i, men også den første til å påpeke det. Allikevel lar jeg meg ikke skremme. Vi skal ut igjen. Og da på tur. Og jada, jeg vet at det må lenger enn bare rett opp bakken til butikken for at det skal kalles tur. Men det som er så greit er at i skiløypa er det ingen som ser meg. For det skjer vel ikke at flere er på skitur i vinterferien....??
Villmarkens døttre.
Jeg er urkvinnen. Jeg er villmarkens datter. Jeg er i ett med skogen. Jeg er supermamma.
En venninne og jeg har stadig snakket om å komme oss ut på tur. Putte hurven i bilen, (ja, jeg skrev bilen, dvs hennes Volvo, og ikke den berømte Hævven...) slenge noen pølser i sekken og ta med varm kakao. Dette har da blitt stoppet ved flere anledninger grunnet enten syke barn, dårlig vær eller annet. Derfor var det stor glede blant avkommet da turbomødrene endelig pakket sekk, ski og barn i bilen. Vi skulle på tur. Miljøagentene skulle skulle ut og kjenne lukten fra skogen. Steke pannekaker på bålet og leke friluftsmennesker. Jada! Med klisjene Ut på tur aldri sur og Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær syngene i bakhodet mitt, satte gjengen snuta mot Jarseng lørdag formiddag. Feid vekk fra tankene våre var snøen som lavet ned. Feid vekk fra tankene var den sure vinden som fikk snøen til å piske bortover, nedover og rett opp. Helt til vi kom ca ti meter opp i gaten... Men vi hadde lovet tur, og tur skulle det bli. Med en haug med forventningsfulle barn i baksetet kunne vi ikke snu. Ikke denne gangen. Ikke nå. Jeg ba til de høyere makter, Kong Alkohol, om at vi måtte komme oss sikkert frem og tilbake, med lovnad om å tilbe Han resten av livet.
Dermed bar det opp til Jarseng. Etter å ha bakset Volvoen gjennom snøvær og ubrøyta veier, nesten satt oss fast og lirket bilen opp glatte bakker, var vi der. Med skia under armen tuslet vi oss bort til møteplassen for å være deltagende på Miljøagent-tur. Som de velrutinerte turgåere vi er, fant vi ut at kaffe og røyk var en passende begynnelse på noe vi forsto kom til å bli en lang dag. Derfor bandt vi skia på hobbitene, måkte en benk og rigget oss til. Vi så på antall medturgåere at det ikke var det største oppmøte... Etter å ha hvilt oss litt (vi hadde gått helt fra parkeringsplassen, må vite) skimtet vi gjennom snødrivet et skilt og en 10-12 agenter. Med kaffekoppen i hånden, sekken på ryggen, dyttene på min datter og med lovnad om å hjelpe min turvenn opp igjen hvis hun ramlet på flatmark, ruslet vi oss bort til pannekakestekerne. De satt selvsagt på en liten topp med dyp sne rundt. Etter å ha dytteløftet unge lovende frk Øyan Jr opp bakken, med kjappe velformulerte kommandoer av typen: jammen jenta mi da og sett sjøbein!! kom vi oss til topps. Vi ramlet ned på første og beste sted, tok frem sitteunderlag, niste, kakao og kaffe. For de som enda ikke har fått med seg at sneen lavet ned, eller for de som ikke kikket ut vinduet på lørdag gjentar jeg: det snedde. Masse!! Jeg, som veldig mange andre, mener helt ærlig at brødskiver på tur er de beste brødskivene. Men igjensnødde, frosne brødskiver er ikke nødvendigvis en delikatesse... Vi stirret sultne over på de nystekte pannekakene og lurte på når det var vår tid. Den tid kom ikke. Ikke før veldig sent.
Etter å ha inntatt det herrens måltid frosne brødskiver og kakao med snø, skulle min turvenn ta med småtrolla på tur. Den korte runden. Dette gikk selvsagt ikke stille for seg. Å putte ski og staver på litt vinglete seks og syvåringer i dyp snø, mens man bakser med termosser, nistebokser, andre mennesker sine sklibrett, ski og staver, er ikke enkelt. Det kan jeg love dere. Som noen av dere sikkert allerede vet, er ikke frk. Øyan senior særlig grasiøs, jeg er ganske så klønete. Til stor glede for mine tilskuere.... Jeg hadde fått satt fra meg termos, kopper med kakao i, nistebokser og votter på et sklibrett som jeg mente akkurat da sto lagelig til. Noe i ettertid det ikke gjorde. Selvsagt ikke, som sagt tidligere; kan noe gå galt, går det galt. Jeg skulle på en å-du-verden-så-tur-vant-jeg-er måte fiske stavene til mine to tvillinger over alt dette som jeg hadde stablet. Må jo sies at jeg heller ikke kan stable... I det jeg snur meg mot den kvinnelige halvdel (som desverre er helt lik sin mamma hva klønethet angår) ramler selvsagt noen ski over stabelen min. Kaffe, kakao, brødskiver og alt ble truffet av denne lunefulle skien. Mens jeg da skulle redde det hele, prøve å ikke tiltrekke meg all oppmerksomhet og bite av meg tungen slik at de andre som var der slapp å lære seg noen nye gloser. Dette går selvsagt ikke. Vi snakker jo meg her! Dermed ble det både gloser, armer og bein overalt og min fine stabel utover i snøen. Jeg snudde meg mot den andre tvillingmammaen og sa; sånn blir det om noen år, bare gled deg! Akkurat som hun kunne noe for at jeg er født under en klønete stjerne.... Vi fikk nå endelig på barn ski og tilhørende staver, og etter enda mer baksing (gødd, så flaue syvåringene mine må være av mammaen sin noen ganger...) ned bakken, var de klare.
Så var jeg alene for å holde fortet. Jeg så mine to elsklinger forsvinne bak snøhaugene sammen med sine to venner og et stk positiv damemenneske. Jeg tenkte mine tanker da jeg så sønnen og de to vennene foran i løypa, mens min datter labbet trutt i vei og dannet baktroppen. Dette kunne ta tid, tenkte jeg, og håpet på at min turvenn overlevde turen. Da det begynte å snø mer og gjengen etter en god stund ikke hadde kommet tilbake, begynte hønemoren i meg å få små panikk. Hvor var de? Jeg grep telefonen samtidig som jeg spurte Agentene om hvor lang tid den korte løypen tok å gå. En behjelpelig dame kunne fortelle at den tok ca 30-40 min, dvs over en time med min gjeng. Da jeg hørte ringelyd i sekken forsto jeg at jeg bare måtte vente. Heldigvis kom det noen forbi som hadde møtt på tre barn som sto å ventet på nummer fire og en voksen, og jeg kjente et snev av lettelse. Jeg satte meg ned ved bålet, og endelig var det vår runde på pannekaker. Jeg pakket de sammen i nisteboksen og ble litt glad inne i meg selv med tanken på at barna skulle få varme pannekaker når de endelig kom.
Da det igjen blåste opp og snøen lavet ned fant resten av turfølge ut at det var på tide å dra. Så der satt jeg da, alene ved bålet og håpet at de neste som kom gjennom skogen var mine folk. Så endelig; nedover bakken i fin stil kom de. Glade og fornøyde over å ha mestret runden. Den lengtende mor stilte seg på en topp og ropte at jeg hadde pannekaker, noe som fikk enda mer fart på de sultne små. Vi benket oss rundt det nesten utdødde bålet og varmet oss med kakao og kaffe. Igjen koste vi oss, og feid vekk var bekymringene om hvor de små kunne være. Dette var gjengen som holdt ut lengst. Vi ruslet oss opp til en igjensnedd bil og etter en kjøretur med hjerte i halsen pga dårlig sikt, kunne vi benke oss rundt kjøkkenbordet til våre venner med minipizzaer og muffins.
Selv med bakglatte ski, snø i nakken, kalde hender og våte dresser hadde alle hatt en fin dag. Og mens jeg skriver dette ser jeg faktisk frem til neste tur.
Vi er urkvinner. Vi er villmarkens døttre. Vi er i ett med skogen. Vi er supermammaer. Vi er to spreke alenemødre vi.
En venninne og jeg har stadig snakket om å komme oss ut på tur. Putte hurven i bilen, (ja, jeg skrev bilen, dvs hennes Volvo, og ikke den berømte Hævven...) slenge noen pølser i sekken og ta med varm kakao. Dette har da blitt stoppet ved flere anledninger grunnet enten syke barn, dårlig vær eller annet. Derfor var det stor glede blant avkommet da turbomødrene endelig pakket sekk, ski og barn i bilen. Vi skulle på tur. Miljøagentene skulle skulle ut og kjenne lukten fra skogen. Steke pannekaker på bålet og leke friluftsmennesker. Jada! Med klisjene Ut på tur aldri sur og Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær syngene i bakhodet mitt, satte gjengen snuta mot Jarseng lørdag formiddag. Feid vekk fra tankene våre var snøen som lavet ned. Feid vekk fra tankene var den sure vinden som fikk snøen til å piske bortover, nedover og rett opp. Helt til vi kom ca ti meter opp i gaten... Men vi hadde lovet tur, og tur skulle det bli. Med en haug med forventningsfulle barn i baksetet kunne vi ikke snu. Ikke denne gangen. Ikke nå. Jeg ba til de høyere makter, Kong Alkohol, om at vi måtte komme oss sikkert frem og tilbake, med lovnad om å tilbe Han resten av livet.
Dermed bar det opp til Jarseng. Etter å ha bakset Volvoen gjennom snøvær og ubrøyta veier, nesten satt oss fast og lirket bilen opp glatte bakker, var vi der. Med skia under armen tuslet vi oss bort til møteplassen for å være deltagende på Miljøagent-tur. Som de velrutinerte turgåere vi er, fant vi ut at kaffe og røyk var en passende begynnelse på noe vi forsto kom til å bli en lang dag. Derfor bandt vi skia på hobbitene, måkte en benk og rigget oss til. Vi så på antall medturgåere at det ikke var det største oppmøte... Etter å ha hvilt oss litt (vi hadde gått helt fra parkeringsplassen, må vite) skimtet vi gjennom snødrivet et skilt og en 10-12 agenter. Med kaffekoppen i hånden, sekken på ryggen, dyttene på min datter og med lovnad om å hjelpe min turvenn opp igjen hvis hun ramlet på flatmark, ruslet vi oss bort til pannekakestekerne. De satt selvsagt på en liten topp med dyp sne rundt. Etter å ha dytteløftet unge lovende frk Øyan Jr opp bakken, med kjappe velformulerte kommandoer av typen: jammen jenta mi da og sett sjøbein!! kom vi oss til topps. Vi ramlet ned på første og beste sted, tok frem sitteunderlag, niste, kakao og kaffe. For de som enda ikke har fått med seg at sneen lavet ned, eller for de som ikke kikket ut vinduet på lørdag gjentar jeg: det snedde. Masse!! Jeg, som veldig mange andre, mener helt ærlig at brødskiver på tur er de beste brødskivene. Men igjensnødde, frosne brødskiver er ikke nødvendigvis en delikatesse... Vi stirret sultne over på de nystekte pannekakene og lurte på når det var vår tid. Den tid kom ikke. Ikke før veldig sent.
Etter å ha inntatt det herrens måltid frosne brødskiver og kakao med snø, skulle min turvenn ta med småtrolla på tur. Den korte runden. Dette gikk selvsagt ikke stille for seg. Å putte ski og staver på litt vinglete seks og syvåringer i dyp snø, mens man bakser med termosser, nistebokser, andre mennesker sine sklibrett, ski og staver, er ikke enkelt. Det kan jeg love dere. Som noen av dere sikkert allerede vet, er ikke frk. Øyan senior særlig grasiøs, jeg er ganske så klønete. Til stor glede for mine tilskuere.... Jeg hadde fått satt fra meg termos, kopper med kakao i, nistebokser og votter på et sklibrett som jeg mente akkurat da sto lagelig til. Noe i ettertid det ikke gjorde. Selvsagt ikke, som sagt tidligere; kan noe gå galt, går det galt. Jeg skulle på en å-du-verden-så-tur-vant-jeg-er måte fiske stavene til mine to tvillinger over alt dette som jeg hadde stablet. Må jo sies at jeg heller ikke kan stable... I det jeg snur meg mot den kvinnelige halvdel (som desverre er helt lik sin mamma hva klønethet angår) ramler selvsagt noen ski over stabelen min. Kaffe, kakao, brødskiver og alt ble truffet av denne lunefulle skien. Mens jeg da skulle redde det hele, prøve å ikke tiltrekke meg all oppmerksomhet og bite av meg tungen slik at de andre som var der slapp å lære seg noen nye gloser. Dette går selvsagt ikke. Vi snakker jo meg her! Dermed ble det både gloser, armer og bein overalt og min fine stabel utover i snøen. Jeg snudde meg mot den andre tvillingmammaen og sa; sånn blir det om noen år, bare gled deg! Akkurat som hun kunne noe for at jeg er født under en klønete stjerne.... Vi fikk nå endelig på barn ski og tilhørende staver, og etter enda mer baksing (gødd, så flaue syvåringene mine må være av mammaen sin noen ganger...) ned bakken, var de klare.
Så var jeg alene for å holde fortet. Jeg så mine to elsklinger forsvinne bak snøhaugene sammen med sine to venner og et stk positiv damemenneske. Jeg tenkte mine tanker da jeg så sønnen og de to vennene foran i løypa, mens min datter labbet trutt i vei og dannet baktroppen. Dette kunne ta tid, tenkte jeg, og håpet på at min turvenn overlevde turen. Da det begynte å snø mer og gjengen etter en god stund ikke hadde kommet tilbake, begynte hønemoren i meg å få små panikk. Hvor var de? Jeg grep telefonen samtidig som jeg spurte Agentene om hvor lang tid den korte løypen tok å gå. En behjelpelig dame kunne fortelle at den tok ca 30-40 min, dvs over en time med min gjeng. Da jeg hørte ringelyd i sekken forsto jeg at jeg bare måtte vente. Heldigvis kom det noen forbi som hadde møtt på tre barn som sto å ventet på nummer fire og en voksen, og jeg kjente et snev av lettelse. Jeg satte meg ned ved bålet, og endelig var det vår runde på pannekaker. Jeg pakket de sammen i nisteboksen og ble litt glad inne i meg selv med tanken på at barna skulle få varme pannekaker når de endelig kom.
Da det igjen blåste opp og snøen lavet ned fant resten av turfølge ut at det var på tide å dra. Så der satt jeg da, alene ved bålet og håpet at de neste som kom gjennom skogen var mine folk. Så endelig; nedover bakken i fin stil kom de. Glade og fornøyde over å ha mestret runden. Den lengtende mor stilte seg på en topp og ropte at jeg hadde pannekaker, noe som fikk enda mer fart på de sultne små. Vi benket oss rundt det nesten utdødde bålet og varmet oss med kakao og kaffe. Igjen koste vi oss, og feid vekk var bekymringene om hvor de små kunne være. Dette var gjengen som holdt ut lengst. Vi ruslet oss opp til en igjensnedd bil og etter en kjøretur med hjerte i halsen pga dårlig sikt, kunne vi benke oss rundt kjøkkenbordet til våre venner med minipizzaer og muffins.
Selv med bakglatte ski, snø i nakken, kalde hender og våte dresser hadde alle hatt en fin dag. Og mens jeg skriver dette ser jeg faktisk frem til neste tur.
Vi er urkvinner. Vi er villmarkens døttre. Vi er i ett med skogen. Vi er supermammaer. Vi er to spreke alenemødre vi.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
