Penis -en, -er det mannlige kjønnslem [lat., eg. "hale"]
Den har blitt kalt masse rart; basse, snurrebass, tissefant, lille Petter Spillemann, lassen, jernet, Jr., skurken osv. Pluss en god del ukvemsord som jeg, av respekt for dere, ikke skal liste opp. Jeg liker å kalle den My Precious. Jeg snakker selvsagt om penisen; kvinnens beste venn og kjæreste leketøy....
Disse flotte og avhengighet skapende fantastiske kreasjoner. Jeg bøyer meg i støvet. Penisen er grunnen til at vi kvinner (eller fleste parten av oss) fortsatt vil ha resten av det som henger på de cm. Dvs mannen. Vi må jo være ærlige her og innrømme at hadde det ikke vært for disse få cm så hadde ikke vi kvinner villet hatt dere... Trenger ikke være Einstein for å forstå det. For det vi kunne brukt dere til hvis dere ikke hadde disse ekstra cm, har vi jo venner til. Derfor forstår jeg virkelig at menn er så opptatt av den. Den er jo deres lykke og stolhet. Deres eneste fordel. Deres våpen.
Det er med et snev av misunnelse at jeg skriver denne bloggen. Og respekt. Misunnelse og respekt for det dere kan gjøre med den, som vi kvinner ikke kan. Altså, jeg vet at vi kan gjøre det samme med den som dere kan. Ting av seksuell art, that is. Men det er ikke det jeg mener. Alle jenter som har prøvd en eller annen gang å stå og tisse, vet hvor vanskelig det er. For ikke snakke om grisete. Dette er noe jeg alltid har misunt dere menn. Dere er på tur og kjenner, eh, naturen kalle (du verden som jeg kan leke med ordene) og det er bare å "slenge" den ut. Vi må bakse oss bak et tre, få noen til å holde utkikk, dra ned buksa (og skibuksa), fryse rompa av oss, tisse litt på skoa og er man ekstra uheldig; på buksa også, få overvekt og krampe i bena og tippe over. Og igjen er man som meg, litt sånn ekstra klønete (men veldig søt..) ramler man gjerne der man har tisset. Puh! Ergo; det hadde vært mye enklere å kunne "slenge" den ut, tisse, og stappe den inn igjen. Det gamle sleng, tiss, stapp knepet.
Noe som er så fasinerende med peniser er variasjonen. Da jeg var yngre var jeg helt sikker på at en tiss var en tiss, og at de var alle like. At de var laget i samme form og størrelse. Det slo meg aldri, iallefall ikke som jeg tenkte over, at de var like forskjellige som mannen/gutten de henger på. Men det ER de jo. Det er masse variasjon. Og det gjør meg så glad! Jeg får nesten lyst til å synge; noen tisser er tykke, noen bittesmå. Noen er som sossis, noen store dråg. Noen står til høyre, noen andre vei. Alle er forskjellig, men inni er de like.
Det er det som er så fantastisk, man vet aldri helt hva man får, før gaven er pakket opp. Dvs for de som ikke forsto den; før fyren har kledd av seg.
Vi (kvinner) har i perioder av livet vårt trodd på visse myter. Sjekk-lister, rett og slett. Dere vet; at unnerarmen, foten og lengden mellom pekefingertupp og tommeltott er indikasjoner på størrelsen av andre kroppsdeler. Og vi har latt oss lure. Flere ganger. "Han har sååå store føtter" har blitt sagt av kvinner med et lurt smil om munnen og et blunk. Så er det tid for å møte på ruggen, og så er det ingen rugg!! Det er knapt nok ru. Kansjke til og med bare en r... Skuffelsen er stor. Men for å trøste mannen, da spørsmål om størrelse har noe å si, svarer vi; neida, det er hvordan man bruker den. Hvem idiot fant på denne unnskyldningen??? En som enten var veldig forelsket, veldig underærnert eller veldig diplomatisk. Uansett; DET ER LØGN!!! Klart størrelsen har noe å si. Joda, hvordan man bruker den er viktig det også. Men, ok, en innrømmelse her; det sier vi til de som ikke har stor tiss. Så enkelt er det. Til de som tilfredstiller våre individuelle krav sier vi at størrelsen har noe å si. Menn med en grei størrelse vet denne hemmeligheten. Mens alle fra bittelitt for liten og ned til knøttet, tror fremdeles på myten om at det kommer an på hvordan man bruker den. De tror på oss når vi sier at vi ikke bryr oss om størrelse. Det er jo nesten litt søtt, iallefall naivt... Menn måler og veier og strekker og legger på. De traver nakne i all sin oppreiste prakt for å vise hvor trygge de er. Stolte over at akkurat de er den stolte eier av en penis. Og vi lar oss immponere. Iallefall tilsynelatende... Helt til spørsmålet om lengde kommer opp. Fra oss. For alle kvinner som har fysisk målt en mannetiss, ikke bare på øyemål, men med et måleinstrument, vet de at det kan være litt spesielt. Særlig hvis tema gjennomsnittslengde har vært oppe. Det sies at normalen ligger mellom 13-17 cm. Og gjennomsnittet er ca 15 cm. Ok, så er det tid for måling. Typen ligger der med kompisen stolt i været, og man skal til å måle, og oppdager til sin store forferdelse at den faktisk ikke er innenfor normalen. Og ikke nok med det, en skal jo fortelle resultatet. Dette kan få enhver kvinne til å gjøre det menn har gjort i alle år; lyve. Vi skryter på en eller to ekstra cm på lengden, for å beroligge stakkaren som i alle betydninger av ordet ligger der naken... Dette gjør vi for ikke å såre. Fyren kikker ned på jr., smiler og sier; det var vel noe sånt jeg trodde. Vi smiler tilbake og sier; den er god som gull.
Jeg sier ikke at jo større jo bedre. Det finnes faktisk de som er eier av et drapsvåpen også. Det er like lite gøy å måtte lokke den frem, som å oppdage med skrekk selveste Godzilla. Jeg har funnet ut, av personelig erfaring, at fra den minste til den største er det en hel gjennomsnitts penis. Ja det er helt sant. Det er en helt grei tissefant i differanse mellom disse to. Det sier sitt.
Ikke at jeg har sett så utrolig mange, men det viser mangfoldet av peniser der ute.
Men hvis vi kvinner har vært så heldige at vi har sett vår del av peniser, så er det galt, med unntak når man kan fortelle mannen at; joda, du har den største jeg har sett...
Ærlig talt, her må vi få likestilling og se at retten til å leke doktor er lik for begge kjønn...
Mens jeg sitter å skriver og har hodet fylt peniser jeg har sett i årenes løp, dukker med ett sangen til den utrolig harry og fordummende gruppen Luxus Leverpostei opp i hodet mitt; vi kapper penisen av og lager en vagina for legene er så flinke i dag.... Og jeg må si meg enig. Noen ganger, tross at jeg er fan av denne kroppsdelen, finnes det noen man har lyst til å ta en Bobbit på. Dere vet; hugge den av. Rett av. Og kanskje fore mannen med den etterpå. Ser man hva penis egentlig betyr, nemlig hale, drar jeg selvsagt likhetstegn til selveste Satan. Djevelhalen. Et av symbolene på ondskapen selv. Derfor føler jeg at jeg hadde reddet en god del kvinner ved å kappe av de som er eier av den type penis. De slemme penisene. Fysj og føy, og død over de!! Død over djeveltissene!! Død, sier jeg. Død! Neida, jeg er ingen mannehater, mer en manneelsker, men noen fortjener ikke å ha den. Eller rettere sagt ikke beholde den. Har for eksempel jr. vært på besøk der jr. ikke burde være; hogg-hogg! Tvert av. Det sier seg selv at det etter en slik behandling, blir det vanskelig å gjenta dumheten..
Allikevel bøyer jeg meg i støvet. Nittinikommanittini av gangene brukes den jo til det den er skapt for; kvinnens nytelse. Liten eller stor, den finner alltids veien dit den passer. Derfor vil jeg, etter fri oversettelse, sitere Forest Gump; Peniser er som en eske med konfekt, en vet aldri helt hva en får. Og grunnet min store kjærlighet for vennen, vil jeg gå fremst i 8. mars-toget under parolen; Penis til folket og likhet for loven!!
My Precious......
Det rare fenomenet ungdommer....
Ungdommer. Rare. Store. Skumle. Og snille.
Jeg husker mitt første møte med disse skapningene. Jeg hadde verdens beste dag-og-natt-dagmamma som passet oss (min søster og meg selv) de gangene mamma og pappa var på kino, middag ol. Hun gikk på karate og på trejegym. Hun var ikke ungdom, hun var barnevakten min og snill. Men vennene hennes var ungdommer. De gikk på vidregånne. (Forsto ikke helt linken mellom trejegym og vidregånne på den tiden....) De var sånne tøysete ungdommer som satt på kjøkkenet vårt og drakk cola. Og de så meg aldri når jeg lusket på de. Aldri. Ikke en eneste gang. Jeg lurte de godt jeg, der jeg sto i løvepysjen min (som var en hel drakt med føtter, pels og manke på halsen sin. Den var fiiin og tøff.) Jeg var skummel i den. Og det visste jeg. Jeg smøg meg rundt som den grasiøse og kattemyke løvinnen jeg var (og er....) og lagde skumle lyder. De var ikke så smarte ungdommer, for de trodde bestandig det faktisk var en løve der. He he, der lurte jeg dem skikkelig! For det var jo bare meg som lagde løvelyder. Og så sneik jeg meg innpå de, kom frem på kjøkkenet og ville ha brus. Han ungdommen, han som tøysa sånn og gikk på vidregånne, tulla med meg og sa at jeg ikke måtte drikke for mye brus slik at jeg tissa på meg. Hver gang sa han det. Særlig. Det hadde jeg jo sluttet med for leeeenge siden. Sikkert siden sommeren.
Eller når jeg tok på meg den fineste nattkjolen min og snurret inn på kjøkkenet, spurte han alltid om jeg skulle på ball. Ja, sa jeg, også sang jeg Lille Persille i hagen står og prøvde å være så søt jeg bare kunne. Og det var veldig søtt!
Mitt første møte med ungdommer var som sagt at de var snille. Værre ble mitt andre møte.
Det var på skoleveien. Vi måtte gå forbi onndånnskolen på vei hjem. Og på onndånnskolen gikk det noen ungdommer. Tror kanskje ti stykker eller no. (Ja... Øhm... En annen link jeg ikke helt forsto her ja.) De leide hverandre og røyka. Jeg er ikke helt sikker, men ganske så sikker, på at de kyssa i skogen!! På munnen! Og så lo jentene med hodet bakover. Jeg prøvde det jeg og, men fikk bare vondt i nakken og satt spytt i halsen. Så da fikk jeg bare hosteanfall istedet. De syklet ikke heller. De bare trillet sykkelen. Og det var jo skikkelig teit siden de fikk lov til å sykle til skolen. Jeg ville aldri ha trillet sykkelen min. Ikke sparken min heller.... Det var rundt denne alderen, syv år, at jeg forsto at ungdommer også var litt skumle. Og at de som gikk på vidregånne ikke var ungdommer allikevel, men voksne. Og at de som gikk på trjegym var voksnere. For min kjære barnevakt var ikke ungdom. Såpass skjønte jeg, for hun var snill. Hun røyka ikke, leide ikke, kyssa ikke og hun syklet ned til oss når hun skulle passe oss. Ergo ingen ungdom. Ungdom var skumle. De sloss med kjettinger og sånne jernkuler med tagger der. De rullet ikke bare rundt på bakken i skolegården mens de andre ropte: mere blod! Mereblod! som vi gjorde. Neida, noen hadde øks også.... ØKS!! Man kan få sår av det. Jeg ville bare begynne rett på vidregånne jeg...
Men ungdommer var ikke bare skumle. De var dumme også. Mitt neste møte bare beviste dette. Det var da min søster ble ungdom. Jeg hadde på dette tidspunktet for lengst skjønt at det heter ungdomskolen og at det var litt mere enn ti ungdommer der. Faktisk var det bare ungdommer der. Ikke røyka alle heller. Ikke slåss de med kjettinger, økser eller andre våpen heller. Iallefall ikke til hverdags. Jeg hadde funnet ut at de på videregående også var ungdom, og skjønt linken mellom tredje gym og videregående.... Ikke dårlig bare det! Jenta er smart....
Synet mitt hadde endret seg mer mot at ungdommer var dumme og at de hadde altfor mange hemmeligheter til at en lillesøster syntes det var moro. Jentene i klassen til søsteren min og søsteren min hadde blitt til fnisete jenter med sminke. De brukte femule bukser, båll gensere og millee jakker. Så dumme var de blitt at de ikke kunne si rosa lenger, men millee istedet. (Igjen noen ting jeg ikke forsto....) Senere, da jeg selv nærmet meg denne alderen, forsto jeg at buksa var Levi's 501, genseren var Ball og at Millet ikke var ungdomsord for rosa, men en bestemt jakke. Men dumme var de uansett.
Når så dette med merkene var forstått, og jeg med stormskritt nærmet meg ungdomsalderen selv, kommer mitt neste møte med ungdommer. Og med dette en ny forståelse. Eller ny oppdagelse kanskje...
Fortsatt var det gjennom min søster. Men denne gangen var det ikke fnisete venninner, men gutter. Tøffe gutter! Ungdomsgutter. Kjærestene til søsteren min og hennes bestevenninne, og deres venner. De var bittelitt skumle, (mest fordi jeg ble så flau hver gang de kom), og veldig tøffe... De kjørte moped. De kjørte bil. De hørte på Queens og Billy Idol. De hadde kallenavn på vennegjengen. De var fra Gulset. Igjen begynte jeg å luske. Jeg lusket og lusket, men uten løvedrakt blir det ikke det samme... Jeg ble oppdaget hver gang og kaste på hue & rævva vekk fra der de måtte befinne seg av storesøster. Tror ikke det hadde hjulpet å synge Lille Persille i nattkjolen min heller. Ikke at jeg på denne alder hverken brukte eller eide ett eneste nattøy, men tror ikke at det hadde vært like søtt hvis jeg hadde stått der i truse og t-shirt og sunget barnesanger.... Har en liten følelse av at de ville syntes at det ville blitt veldig spesielt.
Jeg prøvde å tøffe meg istedet. Slafset på tyggegummien, bannet og lo av nesten alt de sa. Jeg sa hallå og syntes det var dødskult når jeg møtte de på gate når jeg gikk med venninnene mine. Og da kjærleiken tok slutt, og gutta forsvant, hadde min nyoppdagelse gjort et langvarig inntrykk. Gutteungdommer var bra!
Det kom selvsagt andre søster-kjærester senere, men ingen like tøffe og kule som den første og hans venner.
Mitt neste møte er min egen ungdomstid. Endel gikk opp for meg da. Noen myter ble begravet og nye oppagelser ble gjort. Ikke særs spennende egentlig, bare at ungdommer i og for seg var ganske normale. Jeg forsto dem og var en av de. Helt til den dagen jeg oppdaget at jeg aldeles ikke var en av de... Jeg forsto overhodet ingenting!! Hvem var disse skapningene? Hva hadde skjedd? Hvorfor var de så forandret???
Jo. Jeg hadde møtt ungdommer på den siste måten. Jeg hadde blitt voksen og fra nå av ville mine møter med ungdommer bli møtte med himling med øynene, et uforstålig språk og blikk som sier at jeg ikke er en av de. Noe jeg heller ikke er. Men etter å ha kommet over sjokket over å ha blitt voksen selv, er det allikevel en forståelse der. Fra min side. Heldigvis. Jeg husker nemmelig hvordan det er å være ungdom, og selv om språket, moten og musikken forandrer seg, vil ikke kjernen av det å være ungdom forandre seg. Heller ikke de naive ideene barn har om disse sagnomsuste skapningene.
Da jeg selv fikk barn vurderte jeg å legge de i fryseren fra den dagen de fyller 13 til 20 årsdagen. Slik at jeg slapp å ha ungdommer i huset. Men etter min, kall det åpenbarelse, om at de faktisk går an å forstå, har jeg valgt å beholde de i huset. Jeg tror faktisk det blir gøy. Jeg ville ikke vært ungdom igjen selv, men du verden så kjedelig vi hadde hatt det, hvis vi ikke hadde hatt disse skapningene til å utfordre oss. Og bryne seg på.
De fasinerer meg fortsatt...
Jeg husker mitt første møte med disse skapningene. Jeg hadde verdens beste dag-og-natt-dagmamma som passet oss (min søster og meg selv) de gangene mamma og pappa var på kino, middag ol. Hun gikk på karate og på trejegym. Hun var ikke ungdom, hun var barnevakten min og snill. Men vennene hennes var ungdommer. De gikk på vidregånne. (Forsto ikke helt linken mellom trejegym og vidregånne på den tiden....) De var sånne tøysete ungdommer som satt på kjøkkenet vårt og drakk cola. Og de så meg aldri når jeg lusket på de. Aldri. Ikke en eneste gang. Jeg lurte de godt jeg, der jeg sto i løvepysjen min (som var en hel drakt med føtter, pels og manke på halsen sin. Den var fiiin og tøff.) Jeg var skummel i den. Og det visste jeg. Jeg smøg meg rundt som den grasiøse og kattemyke løvinnen jeg var (og er....) og lagde skumle lyder. De var ikke så smarte ungdommer, for de trodde bestandig det faktisk var en løve der. He he, der lurte jeg dem skikkelig! For det var jo bare meg som lagde løvelyder. Og så sneik jeg meg innpå de, kom frem på kjøkkenet og ville ha brus. Han ungdommen, han som tøysa sånn og gikk på vidregånne, tulla med meg og sa at jeg ikke måtte drikke for mye brus slik at jeg tissa på meg. Hver gang sa han det. Særlig. Det hadde jeg jo sluttet med for leeeenge siden. Sikkert siden sommeren.
Eller når jeg tok på meg den fineste nattkjolen min og snurret inn på kjøkkenet, spurte han alltid om jeg skulle på ball. Ja, sa jeg, også sang jeg Lille Persille i hagen står og prøvde å være så søt jeg bare kunne. Og det var veldig søtt!
Mitt første møte med ungdommer var som sagt at de var snille. Værre ble mitt andre møte.
Det var på skoleveien. Vi måtte gå forbi onndånnskolen på vei hjem. Og på onndånnskolen gikk det noen ungdommer. Tror kanskje ti stykker eller no. (Ja... Øhm... En annen link jeg ikke helt forsto her ja.) De leide hverandre og røyka. Jeg er ikke helt sikker, men ganske så sikker, på at de kyssa i skogen!! På munnen! Og så lo jentene med hodet bakover. Jeg prøvde det jeg og, men fikk bare vondt i nakken og satt spytt i halsen. Så da fikk jeg bare hosteanfall istedet. De syklet ikke heller. De bare trillet sykkelen. Og det var jo skikkelig teit siden de fikk lov til å sykle til skolen. Jeg ville aldri ha trillet sykkelen min. Ikke sparken min heller.... Det var rundt denne alderen, syv år, at jeg forsto at ungdommer også var litt skumle. Og at de som gikk på vidregånne ikke var ungdommer allikevel, men voksne. Og at de som gikk på trjegym var voksnere. For min kjære barnevakt var ikke ungdom. Såpass skjønte jeg, for hun var snill. Hun røyka ikke, leide ikke, kyssa ikke og hun syklet ned til oss når hun skulle passe oss. Ergo ingen ungdom. Ungdom var skumle. De sloss med kjettinger og sånne jernkuler med tagger der. De rullet ikke bare rundt på bakken i skolegården mens de andre ropte: mere blod! Mereblod! som vi gjorde. Neida, noen hadde øks også.... ØKS!! Man kan få sår av det. Jeg ville bare begynne rett på vidregånne jeg...
Men ungdommer var ikke bare skumle. De var dumme også. Mitt neste møte bare beviste dette. Det var da min søster ble ungdom. Jeg hadde på dette tidspunktet for lengst skjønt at det heter ungdomskolen og at det var litt mere enn ti ungdommer der. Faktisk var det bare ungdommer der. Ikke røyka alle heller. Ikke slåss de med kjettinger, økser eller andre våpen heller. Iallefall ikke til hverdags. Jeg hadde funnet ut at de på videregående også var ungdom, og skjønt linken mellom tredje gym og videregående.... Ikke dårlig bare det! Jenta er smart....
Synet mitt hadde endret seg mer mot at ungdommer var dumme og at de hadde altfor mange hemmeligheter til at en lillesøster syntes det var moro. Jentene i klassen til søsteren min og søsteren min hadde blitt til fnisete jenter med sminke. De brukte femule bukser, båll gensere og millee jakker. Så dumme var de blitt at de ikke kunne si rosa lenger, men millee istedet. (Igjen noen ting jeg ikke forsto....) Senere, da jeg selv nærmet meg denne alderen, forsto jeg at buksa var Levi's 501, genseren var Ball og at Millet ikke var ungdomsord for rosa, men en bestemt jakke. Men dumme var de uansett.
Når så dette med merkene var forstått, og jeg med stormskritt nærmet meg ungdomsalderen selv, kommer mitt neste møte med ungdommer. Og med dette en ny forståelse. Eller ny oppdagelse kanskje...
Fortsatt var det gjennom min søster. Men denne gangen var det ikke fnisete venninner, men gutter. Tøffe gutter! Ungdomsgutter. Kjærestene til søsteren min og hennes bestevenninne, og deres venner. De var bittelitt skumle, (mest fordi jeg ble så flau hver gang de kom), og veldig tøffe... De kjørte moped. De kjørte bil. De hørte på Queens og Billy Idol. De hadde kallenavn på vennegjengen. De var fra Gulset. Igjen begynte jeg å luske. Jeg lusket og lusket, men uten løvedrakt blir det ikke det samme... Jeg ble oppdaget hver gang og kaste på hue & rævva vekk fra der de måtte befinne seg av storesøster. Tror ikke det hadde hjulpet å synge Lille Persille i nattkjolen min heller. Ikke at jeg på denne alder hverken brukte eller eide ett eneste nattøy, men tror ikke at det hadde vært like søtt hvis jeg hadde stått der i truse og t-shirt og sunget barnesanger.... Har en liten følelse av at de ville syntes at det ville blitt veldig spesielt.
Jeg prøvde å tøffe meg istedet. Slafset på tyggegummien, bannet og lo av nesten alt de sa. Jeg sa hallå og syntes det var dødskult når jeg møtte de på gate når jeg gikk med venninnene mine. Og da kjærleiken tok slutt, og gutta forsvant, hadde min nyoppdagelse gjort et langvarig inntrykk. Gutteungdommer var bra!
Det kom selvsagt andre søster-kjærester senere, men ingen like tøffe og kule som den første og hans venner.
Mitt neste møte er min egen ungdomstid. Endel gikk opp for meg da. Noen myter ble begravet og nye oppagelser ble gjort. Ikke særs spennende egentlig, bare at ungdommer i og for seg var ganske normale. Jeg forsto dem og var en av de. Helt til den dagen jeg oppdaget at jeg aldeles ikke var en av de... Jeg forsto overhodet ingenting!! Hvem var disse skapningene? Hva hadde skjedd? Hvorfor var de så forandret???
Jo. Jeg hadde møtt ungdommer på den siste måten. Jeg hadde blitt voksen og fra nå av ville mine møter med ungdommer bli møtte med himling med øynene, et uforstålig språk og blikk som sier at jeg ikke er en av de. Noe jeg heller ikke er. Men etter å ha kommet over sjokket over å ha blitt voksen selv, er det allikevel en forståelse der. Fra min side. Heldigvis. Jeg husker nemmelig hvordan det er å være ungdom, og selv om språket, moten og musikken forandrer seg, vil ikke kjernen av det å være ungdom forandre seg. Heller ikke de naive ideene barn har om disse sagnomsuste skapningene.
Da jeg selv fikk barn vurderte jeg å legge de i fryseren fra den dagen de fyller 13 til 20 årsdagen. Slik at jeg slapp å ha ungdommer i huset. Men etter min, kall det åpenbarelse, om at de faktisk går an å forstå, har jeg valgt å beholde de i huset. Jeg tror faktisk det blir gøy. Jeg ville ikke vært ungdom igjen selv, men du verden så kjedelig vi hadde hatt det, hvis vi ikke hadde hatt disse skapningene til å utfordre oss. Og bryne seg på.
De fasinerer meg fortsatt...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
