Det rare fenomenet ungdommer....

Ungdommer. Rare. Store. Skumle. Og snille.
Jeg husker mitt første møte med disse skapningene. Jeg hadde verdens beste dag-og-natt-dagmamma som passet oss (min søster og meg selv) de gangene mamma og pappa var på kino, middag ol. Hun gikk på karate og på trejegym. Hun var ikke ungdom, hun var barnevakten min og snill. Men vennene hennes var ungdommer. De gikk på vidregånne. (Forsto ikke helt linken mellom trejegym og vidregånne på den tiden....) De var sånne tøysete ungdommer som satt på kjøkkenet vårt og drakk cola. Og de så meg aldri når jeg lusket på de. Aldri. Ikke en eneste gang. Jeg lurte de godt jeg, der jeg sto i løvepysjen min (som var en hel drakt med føtter, pels og manke på halsen sin. Den var fiiin og tøff.) Jeg var skummel i den. Og det visste jeg. Jeg smøg meg rundt som den grasiøse og kattemyke løvinnen jeg var (og er....) og lagde skumle lyder. De var ikke så smarte ungdommer, for de trodde bestandig det faktisk var en løve der. He he, der lurte jeg dem skikkelig! For det var jo bare meg som lagde løvelyder. Og så sneik jeg meg innpå de, kom frem på kjøkkenet og ville ha brus. Han ungdommen, han som tøysa sånn og gikk på vidregånne, tulla med meg og sa at jeg ikke måtte drikke for mye brus slik at jeg tissa på meg. Hver gang sa han det. Særlig. Det hadde jeg jo sluttet med for leeeenge siden. Sikkert siden sommeren.
Eller når jeg tok på meg den fineste nattkjolen min og snurret inn på kjøkkenet, spurte han alltid om jeg skulle på ball. Ja, sa jeg, også sang jeg Lille Persille i hagen står og prøvde å være så søt jeg bare kunne. Og det var veldig søtt!

Mitt første møte med ungdommer var som sagt at de var snille. Værre ble mitt andre møte.
Det var på skoleveien. Vi måtte gå forbi onndånnskolen på vei hjem. Og på onndånnskolen gikk det noen ungdommer. Tror kanskje ti stykker eller no. (Ja... Øhm... En annen link jeg ikke helt forsto her ja.) De leide hverandre og røyka. Jeg er ikke helt sikker, men ganske så sikker, på at de kyssa i skogen!! På munnen! Og så lo jentene med hodet bakover. Jeg prøvde det jeg og, men fikk bare vondt i nakken og satt spytt i halsen. Så da fikk jeg bare hosteanfall istedet. De syklet ikke heller. De bare trillet sykkelen. Og det var jo skikkelig teit siden de fikk lov til å sykle til skolen. Jeg ville aldri ha trillet sykkelen min. Ikke sparken min heller.... Det var rundt denne alderen, syv år, at jeg forsto at ungdommer også var litt skumle. Og at de som gikk på vidregånne ikke var ungdommer allikevel, men voksne. Og at de som gikk på trjegym var voksnere. For min kjære barnevakt var ikke ungdom. Såpass skjønte jeg, for hun var snill. Hun røyka ikke, leide ikke, kyssa ikke og hun syklet ned til oss når hun skulle passe oss. Ergo ingen ungdom. Ungdom var skumle. De sloss med kjettinger og sånne jernkuler med tagger der. De rullet ikke bare rundt på bakken i skolegården mens de andre ropte: mere blod! Mereblod! som vi gjorde. Neida, noen hadde øks også.... ØKS!! Man kan få sår av det. Jeg ville bare begynne rett på vidregånne jeg...

Men ungdommer var ikke bare skumle. De var dumme også. Mitt neste møte bare beviste dette. Det var da min søster ble ungdom. Jeg hadde på dette tidspunktet for lengst skjønt at det heter ungdomskolen og at det var litt mere enn ti ungdommer der. Faktisk var det bare ungdommer der. Ikke røyka alle heller. Ikke slåss de med kjettinger, økser eller andre våpen heller. Iallefall ikke til hverdags. Jeg hadde funnet ut at de på videregående også var ungdom, og skjønt linken mellom tredje gym og videregående.... Ikke dårlig bare det! Jenta er smart....
Synet mitt hadde endret seg mer mot at ungdommer var dumme og at de hadde altfor mange hemmeligheter til at en lillesøster syntes det var moro. Jentene i klassen til søsteren min og søsteren min hadde blitt til fnisete jenter med sminke. De brukte femule bukser, båll gensere og millee jakker. Så dumme var de blitt at de ikke kunne si rosa lenger, men millee istedet. (Igjen noen ting jeg ikke forsto....) Senere, da jeg selv nærmet meg denne alderen, forsto jeg at buksa var Levi's 501, genseren var Ball og at Millet ikke var ungdomsord for rosa, men en bestemt jakke. Men dumme var de uansett.

Når så dette med merkene var forstått, og jeg med stormskritt nærmet meg ungdomsalderen selv, kommer mitt neste møte med ungdommer. Og med dette en ny forståelse. Eller ny oppdagelse kanskje...
Fortsatt var det gjennom min søster. Men denne gangen var det ikke fnisete venninner, men gutter. Tøffe gutter! Ungdomsgutter. Kjærestene til søsteren min og hennes bestevenninne, og deres venner. De var bittelitt skumle, (mest fordi jeg ble så flau hver gang de kom), og veldig tøffe... De kjørte moped. De kjørte bil. De hørte på Queens og Billy Idol. De hadde kallenavn på vennegjengen. De var fra Gulset. Igjen begynte jeg å luske. Jeg lusket og lusket, men uten løvedrakt blir det ikke det samme... Jeg ble oppdaget hver gang og kaste på hue & rævva vekk fra der de måtte befinne seg av storesøster. Tror ikke det hadde hjulpet å synge Lille Persille i nattkjolen min heller. Ikke at jeg på denne alder hverken brukte eller eide ett eneste nattøy, men tror ikke at det hadde vært like søtt hvis jeg hadde stått der i truse og t-shirt og sunget barnesanger.... Har en liten følelse av at de ville syntes at det ville blitt veldig spesielt.
Jeg prøvde å tøffe meg istedet. Slafset på tyggegummien, bannet og lo av nesten alt de sa. Jeg sa hallå og syntes det var dødskult når jeg møtte de på gate når jeg gikk med venninnene mine. Og da kjærleiken tok slutt, og gutta forsvant, hadde min nyoppdagelse gjort et langvarig inntrykk. Gutteungdommer var bra!
Det kom selvsagt andre søster-kjærester senere, men ingen like tøffe og kule som den første og hans venner.

Mitt neste møte er min egen ungdomstid. Endel gikk opp for meg da. Noen myter ble begravet og nye oppagelser ble gjort. Ikke særs spennende egentlig, bare at ungdommer i og for seg var ganske normale. Jeg forsto dem og var en av de. Helt til den dagen jeg oppdaget at jeg aldeles ikke var en av de... Jeg forsto overhodet ingenting!! Hvem var disse skapningene? Hva hadde skjedd? Hvorfor var de så forandret???

Jo. Jeg hadde møtt ungdommer på den siste måten. Jeg hadde blitt voksen og fra nå av ville mine møter med ungdommer bli møtte med himling med øynene, et uforstålig språk og blikk som sier at jeg ikke er en av de. Noe jeg heller ikke er. Men etter å ha kommet over sjokket over å ha blitt voksen selv, er det allikevel en forståelse der. Fra min side. Heldigvis. Jeg husker nemmelig hvordan det er å være ungdom, og selv om språket, moten og musikken forandrer seg, vil ikke kjernen av det å være ungdom forandre seg. Heller ikke de naive ideene barn har om disse sagnomsuste skapningene.
Da jeg selv fikk barn vurderte jeg å legge de i fryseren fra den dagen de fyller 13 til 20 årsdagen. Slik at jeg slapp å ha ungdommer i huset. Men etter min, kall det åpenbarelse, om at de faktisk går an å forstå, har jeg valgt å beholde de i huset. Jeg tror faktisk det blir gøy. Jeg ville ikke vært ungdom igjen selv, men du verden så kjedelig vi hadde hatt det, hvis vi ikke hadde hatt disse skapningene til å utfordre oss. Og bryne seg på.
De fasinerer meg fortsatt...