Murphy's lov; alt som kan gå galt, går galt......
Jeg er født under verdensrommets mest uheldige stjerne. Eller mer en meteor å regne. Dagen jeg ble født raste den med all kraft ned fra universet og traff meg i hodet. Det gjorde ikke så vondt for den var ganske liten. Men siden den styrtet med all kraft boret den seg inn i den delen av hjernen min som styrer kroppskontroll, hell og teknisk innsikt.
Jeg er generelt uheldig og veldig klønete. Selv da jeg begynte på denne bloggen som omhandler min uflaks døde pc'en min mens jeg skrev. Ja, det er helt utrolig, men faktisk helt sant. Jeg skulle skrive en blogg om at alt som kan gå galt går galt, og dermed dør pc'en..... Story of my life. Jeg har nå fått låne en i påvente av at jeg skal klare å levere min egen til reparasjon, men som dere vet så utsetter jeg dette.
Etter en lang mørketid uten pc har Gunnar (pc'en min) kommet hjem igjen. Dermed kan jeg fortsette denne bloggen. (Låne-pc'en måtte leveres tilbake før jeg rakk å skrive ferdig).
Så var det dette med uflaks.... Har en god del av det. Viser til bloggen om dustete menn, der uflaksen min med det motsatte kjønn beskrives.
Det er selvsagt ikke bare på dateing fronten uflaksen spiller inn, men stort sett i mitt daglige liv. Mine blåflekkede lår er et bevis på dette. Jeg slår meg hele tiden. Er det et bord der kan jeg garantere at jeg kommer borti den skarpeste kanten. Står det et skap åpent kan jeg garantere at jeg stanger hodet midt i det. Og ligger det noe på gulvet kan jeg garantere at jeg snubler i det.
Jeg er den eneste jeg kjenner som lukker igjen dører over mitt eget hodet. Andre klemmer fingrene sine, jeg klemmer hodet. Eller så henger jeg igjen i døra slik at den slår opp igjen og treffer meg. Onde tunger vil vel påstå at man trenger en hvis mengde iq for å håndtere en dør, og at det er kanskje grunnen til at jeg kommer til kort. Men det er ikke det, det er ren og skjær klønethet. Eller sjarm som jeg kaller det. Men det vil ikke si at det ikke gjør vondt av den grunn. Å lukke en dør med full kraft over hodet, benet eller armen sin gjør vondt. Noe som igjen resulterer i at mine venner hører at det er meg som kommer grunnet et dunk etterfulgt av et auu.
Det er nå en gang slik at det er mye styr med meg. Jeg vet det. Men jeg kan ikke noe for det. Jeg gjør det da ikke med vilje, det bare blir sånn. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjørt meg fast med bilen, ropt til ungene "gå forsiktig, det er glatt" for så å ramle selv, eller knust ting. Jeg mister stadig det jeg har i hendene, særlig når jeg skal gjøre noe raskt.
Dette med ramlingen min er ikke alltid like festlig. ikke bare fordi jeg faktisk slår meg, men jeg klarer også å rette oppmerksomheten mot meg før det skjer, sånn for å være sikker på at alle får med seg tryningen min. Dette er som sagt ikke med vilje, men bare sånn jeg er. Jeg er en stor håndfull og med meg følger det mye greier. Jeg velger å kalle også dette for sjarme.
Som dere vet går jeg på lærerhøgskolen, og med dette studiet følger også praksis. Det var det herrens studieår 07-08 at vi skulle ha ungdomskolepraksis.... Vi skulle ha musikk og gitarspill. Da timen var over skulle elevene levere tilbake gitarene og hele hurven sto samlet i musikkrommet. Undertegnede skulle da gi beskjed til elevene om at de måtte være forsiktige med disse gitarene. Joda. Mens fokus fortsatt var på meg klarer jeg å ta et svalestup opp (nei det er ikke skrivefeil, jeg stupte opp) på scenen. Jeg og gitaren traff gulvet med et smell. Dette var da selvsagt i begynnelsen av praksis og fryktelig flaut. Der lå jeg da og kavet på gulvet, mens et tyvetalls ungdommer sto å lo i større eller mindre grad rundt meg. Mine medstudenter så bare på dette som et typisk Kjersti stunt.
Eller som da vi var på studietur til København og vesken min ble frastjålet første kvelden. Resten av klassen ble vel strengt tatt ikke så overasket over at akkurat jeg ble frastjålet mobil og penger. Jeg ble vel ikke så overasket selv heller. Men kjedelig var det. Pengene og den nye mobilen min, pluss at den nye telefonen til et annet surrehue som også lå i min veske. (Mobilen hennes altså, ikke surrehue...) For å gjøre uflaksen vår komplett ble kortet mitt avmagnisert på flyet, og mitt medsurrehue skulle låne penger av meg på turen grunnet et studielån som ikke kom før siste dag. Så der sto vi da midt i Køben uten telefoner, kontanter og tilgang til penger. For selvsagt kunne jeg ikke bruke kortet mitt manuelt i banken heller siden jeg har norsk bank. Dumme dansker.....
Bilen min, eller Hævven som den er bedre kjent som, går det også hardt utover. Jeg klarte bragden å kræsje den to ganger på en dag. Det må sies at første ikke var min skyld, det var en gal dame som kom ut på forkjørsvei som må påta seg den skylden. Men den andre.... Jeg skulle rett og slett rygge ut av en låve og glemte littegranne å lukke den ene døren. Egentlig var det ingen kræsj, men mer en krøll å regne. Døren min ble litt vrengt. Jeg kan egentlig skylde på dekkskifteren her, siden det var han som åpnet døren og ikke lukket den igjen. Uansett hvem sin skyld det var, resulterte det i at jeg i lang tid kjørte rundt med en gaffateipet dør som siden har blitt byttet ut med en blå variant av den røde orginalen.
Noe som heller ikke var min skyld var neste kræsj. Den også viser min uflaks. Hævven hadde fått en lyd på seg som overdøv lyden av den ikke eksisterende potta mi. Det vil si en meget høy og farlig lyd. Bakhjulene dreide seg på samme måte som forhjulene, og gjorde bilen en smule ekkel å kjøre. Derfor måtte den på ferie til min eks og bilmekaniker. Jeg fikk da låne bilen til en venn av meg. Han kom ned med sin nyvaskede bil på kvelden og på morgenen da jeg skulle kjøre trolla til skolen kræsjet jeg. Jeg hadde rukket å kjøre hele hundre meter. Isch. Ikke like gøy å ringe 1. april for å fortelle at den lånte bilen er kræsjet. Særlig siden vi spøkte om det kvelden før. Det som gjør denne kræsjen (som jeg sa heller ikke var min skyld, men en som kjørte inn i den søte stumpen min) enda mer uheldig var at hadde bilen jeg kjørte vært rusten, eldre modell og i dårlig stand så hadde den blitt totalvraket. Ergo hadde ikke min bil vært på ferie, men heller blitt påkjørt den dagen ville jeg hatt ny bil nå. Eller ikke ny-ny, men en annen en Hævven iallefall.... Det er det som gjør denne kræsjen så komplett uheldig. Men som eier av den lånte bilen sa; nå kler bilen deg, siden den er bulkete. Og du må kjøre bulkete biler. Noe han har rett i. Men det hadde vært digg å kjørt noe som ikke var så ille som Hævven....
Uansett så hadde nok ikke jeg kledd å vært en kvinne med kroppskontroll, ikke klønete og med flaks. Det er som en av min kjære venner sier; det er noe av det som gjør deg til Kjersti, og det ville vært rart om du ikke var sånn. Og som eksen min sier; det er noe av det som gjør deg unik. Eller som en jeg en gang kjente sa med latter i stemmen mens jeg snublet litt; jeg ser for meg deg prøve å være grasiøs....
Jeg støtter meg til mitt eget utsagn og sier at det er godt jeg er søt. Og klønetheten min er en del av sjarmen. Så det så!
Etter en lang mørketid uten pc har Gunnar (pc'en min) kommet hjem igjen. Dermed kan jeg fortsette denne bloggen. (Låne-pc'en måtte leveres tilbake før jeg rakk å skrive ferdig).
Så var det dette med uflaks.... Har en god del av det. Viser til bloggen om dustete menn, der uflaksen min med det motsatte kjønn beskrives.
Det er selvsagt ikke bare på dateing fronten uflaksen spiller inn, men stort sett i mitt daglige liv. Mine blåflekkede lår er et bevis på dette. Jeg slår meg hele tiden. Er det et bord der kan jeg garantere at jeg kommer borti den skarpeste kanten. Står det et skap åpent kan jeg garantere at jeg stanger hodet midt i det. Og ligger det noe på gulvet kan jeg garantere at jeg snubler i det.
Jeg er den eneste jeg kjenner som lukker igjen dører over mitt eget hodet. Andre klemmer fingrene sine, jeg klemmer hodet. Eller så henger jeg igjen i døra slik at den slår opp igjen og treffer meg. Onde tunger vil vel påstå at man trenger en hvis mengde iq for å håndtere en dør, og at det er kanskje grunnen til at jeg kommer til kort. Men det er ikke det, det er ren og skjær klønethet. Eller sjarm som jeg kaller det. Men det vil ikke si at det ikke gjør vondt av den grunn. Å lukke en dør med full kraft over hodet, benet eller armen sin gjør vondt. Noe som igjen resulterer i at mine venner hører at det er meg som kommer grunnet et dunk etterfulgt av et auu.
Det er nå en gang slik at det er mye styr med meg. Jeg vet det. Men jeg kan ikke noe for det. Jeg gjør det da ikke med vilje, det bare blir sånn. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjørt meg fast med bilen, ropt til ungene "gå forsiktig, det er glatt" for så å ramle selv, eller knust ting. Jeg mister stadig det jeg har i hendene, særlig når jeg skal gjøre noe raskt.
Dette med ramlingen min er ikke alltid like festlig. ikke bare fordi jeg faktisk slår meg, men jeg klarer også å rette oppmerksomheten mot meg før det skjer, sånn for å være sikker på at alle får med seg tryningen min. Dette er som sagt ikke med vilje, men bare sånn jeg er. Jeg er en stor håndfull og med meg følger det mye greier. Jeg velger å kalle også dette for sjarme.
Som dere vet går jeg på lærerhøgskolen, og med dette studiet følger også praksis. Det var det herrens studieår 07-08 at vi skulle ha ungdomskolepraksis.... Vi skulle ha musikk og gitarspill. Da timen var over skulle elevene levere tilbake gitarene og hele hurven sto samlet i musikkrommet. Undertegnede skulle da gi beskjed til elevene om at de måtte være forsiktige med disse gitarene. Joda. Mens fokus fortsatt var på meg klarer jeg å ta et svalestup opp (nei det er ikke skrivefeil, jeg stupte opp) på scenen. Jeg og gitaren traff gulvet med et smell. Dette var da selvsagt i begynnelsen av praksis og fryktelig flaut. Der lå jeg da og kavet på gulvet, mens et tyvetalls ungdommer sto å lo i større eller mindre grad rundt meg. Mine medstudenter så bare på dette som et typisk Kjersti stunt.
Eller som da vi var på studietur til København og vesken min ble frastjålet første kvelden. Resten av klassen ble vel strengt tatt ikke så overasket over at akkurat jeg ble frastjålet mobil og penger. Jeg ble vel ikke så overasket selv heller. Men kjedelig var det. Pengene og den nye mobilen min, pluss at den nye telefonen til et annet surrehue som også lå i min veske. (Mobilen hennes altså, ikke surrehue...) For å gjøre uflaksen vår komplett ble kortet mitt avmagnisert på flyet, og mitt medsurrehue skulle låne penger av meg på turen grunnet et studielån som ikke kom før siste dag. Så der sto vi da midt i Køben uten telefoner, kontanter og tilgang til penger. For selvsagt kunne jeg ikke bruke kortet mitt manuelt i banken heller siden jeg har norsk bank. Dumme dansker.....
Bilen min, eller Hævven som den er bedre kjent som, går det også hardt utover. Jeg klarte bragden å kræsje den to ganger på en dag. Det må sies at første ikke var min skyld, det var en gal dame som kom ut på forkjørsvei som må påta seg den skylden. Men den andre.... Jeg skulle rett og slett rygge ut av en låve og glemte littegranne å lukke den ene døren. Egentlig var det ingen kræsj, men mer en krøll å regne. Døren min ble litt vrengt. Jeg kan egentlig skylde på dekkskifteren her, siden det var han som åpnet døren og ikke lukket den igjen. Uansett hvem sin skyld det var, resulterte det i at jeg i lang tid kjørte rundt med en gaffateipet dør som siden har blitt byttet ut med en blå variant av den røde orginalen.
Noe som heller ikke var min skyld var neste kræsj. Den også viser min uflaks. Hævven hadde fått en lyd på seg som overdøv lyden av den ikke eksisterende potta mi. Det vil si en meget høy og farlig lyd. Bakhjulene dreide seg på samme måte som forhjulene, og gjorde bilen en smule ekkel å kjøre. Derfor måtte den på ferie til min eks og bilmekaniker. Jeg fikk da låne bilen til en venn av meg. Han kom ned med sin nyvaskede bil på kvelden og på morgenen da jeg skulle kjøre trolla til skolen kræsjet jeg. Jeg hadde rukket å kjøre hele hundre meter. Isch. Ikke like gøy å ringe 1. april for å fortelle at den lånte bilen er kræsjet. Særlig siden vi spøkte om det kvelden før. Det som gjør denne kræsjen (som jeg sa heller ikke var min skyld, men en som kjørte inn i den søte stumpen min) enda mer uheldig var at hadde bilen jeg kjørte vært rusten, eldre modell og i dårlig stand så hadde den blitt totalvraket. Ergo hadde ikke min bil vært på ferie, men heller blitt påkjørt den dagen ville jeg hatt ny bil nå. Eller ikke ny-ny, men en annen en Hævven iallefall.... Det er det som gjør denne kræsjen så komplett uheldig. Men som eier av den lånte bilen sa; nå kler bilen deg, siden den er bulkete. Og du må kjøre bulkete biler. Noe han har rett i. Men det hadde vært digg å kjørt noe som ikke var så ille som Hævven....
Uansett så hadde nok ikke jeg kledd å vært en kvinne med kroppskontroll, ikke klønete og med flaks. Det er som en av min kjære venner sier; det er noe av det som gjør deg til Kjersti, og det ville vært rart om du ikke var sånn. Og som eksen min sier; det er noe av det som gjør deg unik. Eller som en jeg en gang kjente sa med latter i stemmen mens jeg snublet litt; jeg ser for meg deg prøve å være grasiøs....
Jeg støtter meg til mitt eget utsagn og sier at det er godt jeg er søt. Og klønetheten min er en del av sjarmen. Så det så!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar