Skidronninga......

Da har unge lovende Frk. Øyan fått seg ski. Disse skulle innvies i dag. Siden trolla også har fått seg nye ski denne vinteren fant Team de tre Muskitutter ut at de skulle gå på ski opp til butikken. Dette er til vanlig en tre minutters gange på trege barneføtter som nysgjerrig skal utforske grøftekanter på vei opp. Ergo ikke lange veien. Med mor som teamleder og øverstkommanderende begynte turen i gangen vår, der skidresser, luer, votter, skistøvler og annet faenskap skulle taes på. Allerede her angret jeg.... Men med en utad evig optimisme heiet jeg unger igang, og etter endel krangling blant den yngre garde (les småtroll) klarte trekløveret og komme seg helt til vindfanget der de minstes ski sto. Det må sies at jeg må gi min sønn den samme beskjeden sikkert ti ganger før mitt kjære lille svirrehuet får informasjonen inn. Sier på ingen som helst måte at min sønn er mindre begavet, men alt annet skal ordnes med før det jeg ber om blir gjort. Som for eksempel å fortelle om hvordan Mario dreper noe han kaller Bossen, for så å spørre hvor sokkene hans er, som jeg gav han i begynnelsen av Mario-historien. (For dere som ikke vet det; Mario er en figur i Nintendo spill, nærmere bestemt DS her i huset.) Derfor tar det tid å komme seg fra gangen og hele veien til vindfanget.... Deretter ble skiene tatt med ut. Etter at jeg hadde forklart min sønn at ski tar vi på ute og ikke inne, mens en ny Mario-historie ble fortalt. Min datter hadde allerede fått på seg skiene, puttet stroppene i lomma og var klar for ehh "tur". Dermed har jeg fått beviset på at Frk. Skynde-seg-langsomt kan være superrask. Hun kan aldri mer somle, nå som jeg vet hun kan.

Ok, så var det mor sine ski. Jeg fikk de ut av bilen, la de de på bakken og... Hæ?? Hva?? Sånne bindinger hadde ikke jeg sist jeg gikk på ski... Jeg ble stående å kikke ned på skiene mine totalt forvirret. Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg stoppe første forbipasserende og spørre om hjelp? Skulle jeg late som jeg ikke ville gå på ski allikevel, si at det er bedre hvis jeg dytter? Skulle jeg vifte med det hvita flagget og innrømme at jeg var slått? Skulle jeg, skulle jeg, skulle jeg..... Det var da min lille snupse stilte seg ved siden av meg, smilte det nydelige smilet sitt og sa; "mamma du må putte tåa på skoen inn der" -og pekte på bindingene mine- "så fester de seg, jeg står på skia dine så ikke du sklir, jeg mamsen". Jeg svarte at det visste jeg vel, men takket for informasjon og hjelp. Selv om ros er viktig å gi, trenger man på ingen some helst måte å tape annsikt!! Åh, nei du, ikke jeg. Jeg er villmarkens datter og i ett med naturen... Jada!!

Dermed bar det oppover mot Fjell. Ganske ironisk nok heter faktisk butikken det. Og derfor kan jeg her late som at vi vandret opp mot en fjelltopp. Eller iallefall at vi var på fjellet. Eller kanskje at vi var på vei mot et fjell....? Hmm. Uansett "turen" var igang! Plutselig fant Mr. Mr (aka sønnen) en jetmotor og duret opp bakken i fin stil. Mens mor fortsatt sto ved bilen og baksa med ski og staver. Heia Markus ropte jeg, detta kænn du gutten min!! Fikk bare en vink til svar, mens pluggen "skiet" seg ivei opp bakken. Så skulle jeg ta mitt første skitak på sikkert femten år. Og til min store forskrekkelse var jeg like dårlig nå som da. Hvordan kan det ha seg?? Av en eller annen grunn hadde jeg trodd jeg var blitt bedre. Jeg har jo sett andre gå på ski. Det har tydeligvis ingenting å si. Man må visstnok gjøre det selv. Og for dere som ikke vet hva jeg snakker om; å gå på ski er dritvanskelig!! Skikkelig vrient er det. Med Kaysa som kartleser og heiagjeng satte jeg mitt andre skitak. Mens jeg tenkte for meg selv at dette er flaut. Jeg har alltid visst at jeg ikke er den typen nordmann, ei heller nordkvinne, som er født med ski på bena. Jeg er født med ølen i den ene hånden og siggen i den andre. Men at jeg skulle ha denne stive, rare stilen med rompa rett ut var mer enn jeg kunne makte. Av en eller annen grunn var det akkurat i dette tidspunkt alle på Rising skulle kjøre eller gå akkurat på denne lille strekningen. Derfor møtte den glade vandrer (les moi) på en god del mennesker. Leende mennesker. Pekende mennesker. Og enda engang ble jeg selvbevisst på min utrolig klønete fremtoning... Jeg er søt. Jeg er tøff. Men selv ikke min egen lille mantra hjalp på selvtilliten denne gang. Neida. Da jeg så at til og med snupsi var langt foran meg, selv med fall hver femte meter, innså jeg at full skjerpings var på sin plass. Jeg staket meg vei oppover, men da jeg hadde kommet halveis var armene mine døde. Jeg kunne ikke gi meg nå! Det får da være grenser for dårlig form! Derfor ble jeg det Lille Toget som kunne. Jeg tøff-tøffet meg til toppen. Avkommet sto allerede ved døren, skiene var av og stilt opp i sykkelstativet på utsiden, mens jeg sto på andre siden av parkeringen. Som var full av biler og ikke særlig mye snø. "Du må gå over mamma" ropte sønnen "du må løfte bena og gå sånn her!" Jeg svarte at det visste jeg vel, "eller så blir det riper, skjønner du!" fortsatte syvåringen å rope. Mitt mellom oss sto det ettpar ungdommer som fulgte med på den udugelige mora som fikk skitips av en tass. "Jeg tar de av jeg, gutten min" svarte jeg, mens jeg prøvde å finne ut av hvordan i he... jeg skulle få løsnet bindingen. "Pyse!" fikk jeg til svar. Jeg prøvde på en diplomatisk måte å forklare at jeg ikke ville at skiene skulle bli ødelagt. Tassen godtok dette og ropte "du må trykke på knappen, mamma, så får du de av" Akkurat som jeg ikke visste det....
Så fikk Team de tre Muskitutter handlet Grandiosa og kaffe.

Så skulle vi hjem. Og det gikk opp for meg med et snev av skrekk at jeg skulle renne ned en bakke uten noe sted å kunne falle mykt. Hjelp!! Dette kunne aldri gå bra... Jeg så sønnen sette avgårde. Igjen. Som vår lille alfahund, først i gruppa. Så kom mor og datter. På skjelvende ben og med hjertet i halsen tuslet jeg utfor. Kan ikke påstå at jeg satte utfor. Da Kaysa for tredje gang kjørte inn i meg, grunnet min ekstremt lave hastighet, ble det til at hun befalte meg inn til siden slik at hun kunne komme forbi. Hun kom seg foran og satte utfor hun og. Selv med et par klabb og fall, fikk hun til slutt dreisen på det. Og jeg ropte som den oppmuntrene mor jeg prøver å være, at hun hadde en fin knekk i knea og at stilen var utemerket, mens jeg i en ut-av-meg-selv-opplevlese så hvordan jeg selv så ut som en stokk. En veldig stiv stokk. Vi var tre stokker; jeg og skiene mine. Tre stokker med en Meny-pose med Grandis uten paprika i. For et vidunderlig syn mine forbipasserende fikk....

Men vi kom oss helberget hjem. Eller, jeg visste at ungene klarte det, men jeg klarte det jeg også. Mektig imponert av meg selv og uten å falle en eneste gang, kom jeg meg helt ned til døra mi. Der jeg igjen strevde litt med bindingene mine, og min behjelpelige sønn igjen forklarte at jeg måtte bøye meg ned og trykke på knappen for å få de av. Noe han kunne gjøre mente jeg. Etter å ha fått av ski, dresser og annet, kunne vi slenge det herrens måltid frysepizza inn i ovnen, for så å innta det. Mye styr for pizza ville noen kanskje si. Og jeg vil være den første, ikke bare å si meg enig i, men også den første til å påpeke det. Allikevel lar jeg meg ikke skremme. Vi skal ut igjen. Og da på tur. Og jada, jeg vet at det må lenger enn bare rett opp bakken til butikken for at det skal kalles tur. Men det som er så greit er at i skiløypa er det ingen som ser meg. For det skjer vel ikke at flere er på skitur i vinterferien....??