Villmarkens døttre.

Jeg er urkvinnen. Jeg er villmarkens datter. Jeg er i ett med skogen. Jeg er supermamma.

En venninne og jeg har stadig snakket om å komme oss ut på tur. Putte hurven i bilen, (ja, jeg skrev bilen, dvs hennes Volvo, og ikke den berømte Hævven...) slenge noen pølser i sekken og ta med varm kakao. Dette har da blitt stoppet ved flere anledninger grunnet enten syke barn, dårlig vær eller annet. Derfor var det stor glede blant avkommet da turbomødrene endelig pakket sekk, ski og barn i bilen. Vi skulle på tur. Miljøagentene skulle skulle ut og kjenne lukten fra skogen. Steke pannekaker på bålet og leke friluftsmennesker. Jada! Med klisjene Ut på tur aldri sur og Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær syngene i bakhodet mitt, satte gjengen snuta mot Jarseng lørdag formiddag. Feid vekk fra tankene våre var snøen som lavet ned. Feid vekk fra tankene var den sure vinden som fikk snøen til å piske bortover, nedover og rett opp. Helt til vi kom ca ti meter opp i gaten... Men vi hadde lovet tur, og tur skulle det bli. Med en haug med forventningsfulle barn i baksetet kunne vi ikke snu. Ikke denne gangen. Ikke nå. Jeg ba til de høyere makter, Kong Alkohol, om at vi måtte komme oss sikkert frem og tilbake, med lovnad om å tilbe Han resten av livet.

Dermed bar det opp til Jarseng. Etter å ha bakset Volvoen gjennom snøvær og ubrøyta veier, nesten satt oss fast og lirket bilen opp glatte bakker, var vi der. Med skia under armen tuslet vi oss bort til møteplassen for å være deltagende på Miljøagent-tur. Som de velrutinerte turgåere vi er, fant vi ut at kaffe og røyk var en passende begynnelse på noe vi forsto kom til å bli en lang dag. Derfor bandt vi skia på hobbitene, måkte en benk og rigget oss til. Vi så på antall medturgåere at det ikke var det største oppmøte... Etter å ha hvilt oss litt (vi hadde gått helt fra parkeringsplassen, må vite) skimtet vi gjennom snødrivet et skilt og en 10-12 agenter. Med kaffekoppen i hånden, sekken på ryggen, dyttene på min datter og med lovnad om å hjelpe min turvenn opp igjen hvis hun ramlet på flatmark, ruslet vi oss bort til pannekakestekerne. De satt selvsagt på en liten topp med dyp sne rundt. Etter å ha dytteløftet unge lovende frk Øyan Jr opp bakken, med kjappe velformulerte kommandoer av typen: jammen jenta mi da og sett sjøbein!! kom vi oss til topps. Vi ramlet ned på første og beste sted, tok frem sitteunderlag, niste, kakao og kaffe. For de som enda ikke har fått med seg at sneen lavet ned, eller for de som ikke kikket ut vinduet på lørdag gjentar jeg: det snedde. Masse!! Jeg, som veldig mange andre, mener helt ærlig at brødskiver på tur er de beste brødskivene. Men igjensnødde, frosne brødskiver er ikke nødvendigvis en delikatesse... Vi stirret sultne over på de nystekte pannekakene og lurte på når det var vår tid. Den tid kom ikke. Ikke før veldig sent.

Etter å ha inntatt det herrens måltid frosne brødskiver og kakao med snø, skulle min turvenn ta med småtrolla på tur. Den korte runden. Dette gikk selvsagt ikke stille for seg. Å putte ski og staver på litt vinglete seks og syvåringer i dyp snø, mens man bakser med termosser, nistebokser, andre mennesker sine sklibrett, ski og staver, er ikke enkelt. Det kan jeg love dere. Som noen av dere sikkert allerede vet, er ikke frk. Øyan senior særlig grasiøs, jeg er ganske så klønete. Til stor glede for mine tilskuere.... Jeg hadde fått satt fra meg termos, kopper med kakao i, nistebokser og votter på et sklibrett som jeg mente akkurat da sto lagelig til. Noe i ettertid det ikke gjorde. Selvsagt ikke, som sagt tidligere; kan noe gå galt, går det galt. Jeg skulle på en å-du-verden-så-tur-vant-jeg-er måte fiske stavene til mine to tvillinger over alt dette som jeg hadde stablet. Må jo sies at jeg heller ikke kan stable... I det jeg snur meg mot den kvinnelige halvdel (som desverre er helt lik sin mamma hva klønethet angår) ramler selvsagt noen ski over stabelen min. Kaffe, kakao, brødskiver og alt ble truffet av denne lunefulle skien. Mens jeg da skulle redde det hele, prøve å ikke tiltrekke meg all oppmerksomhet og bite av meg tungen slik at de andre som var der slapp å lære seg noen nye gloser. Dette går selvsagt ikke. Vi snakker jo meg her! Dermed ble det både gloser, armer og bein overalt og min fine stabel utover i snøen. Jeg snudde meg mot den andre tvillingmammaen og sa; sånn blir det om noen år, bare gled deg! Akkurat som hun kunne noe for at jeg er født under en klønete stjerne.... Vi fikk nå endelig på barn ski og tilhørende staver, og etter enda mer baksing (gødd, så flaue syvåringene mine må være av mammaen sin noen ganger...) ned bakken, var de klare.

Så var jeg alene for å holde fortet. Jeg så mine to elsklinger forsvinne bak snøhaugene sammen med sine to venner og et stk positiv damemenneske. Jeg tenkte mine tanker da jeg så sønnen og de to vennene foran i løypa, mens min datter labbet trutt i vei og dannet baktroppen. Dette kunne ta tid, tenkte jeg, og håpet på at min turvenn overlevde turen. Da det begynte å snø mer og gjengen etter en god stund ikke hadde kommet tilbake, begynte hønemoren i meg å få små panikk. Hvor var de? Jeg grep telefonen samtidig som jeg spurte Agentene om hvor lang tid den korte løypen tok å gå. En behjelpelig dame kunne fortelle at den tok ca 30-40 min, dvs over en time med min gjeng. Da jeg hørte ringelyd i sekken forsto jeg at jeg bare måtte vente. Heldigvis kom det noen forbi som hadde møtt på tre barn som sto å ventet på nummer fire og en voksen, og jeg kjente et snev av lettelse. Jeg satte meg ned ved bålet, og endelig var det vår runde på pannekaker. Jeg pakket de sammen i nisteboksen og ble litt glad inne i meg selv med tanken på at barna skulle få varme pannekaker når de endelig kom.

Da det igjen blåste opp og snøen lavet ned fant resten av turfølge ut at det var på tide å dra. Så der satt jeg da, alene ved bålet og håpet at de neste som kom gjennom skogen var mine folk. Så endelig; nedover bakken i fin stil kom de. Glade og fornøyde over å ha mestret runden. Den lengtende mor stilte seg på en topp og ropte at jeg hadde pannekaker, noe som fikk enda mer fart på de sultne små. Vi benket oss rundt det nesten utdødde bålet og varmet oss med kakao og kaffe. Igjen koste vi oss, og feid vekk var bekymringene om hvor de små kunne være. Dette var gjengen som holdt ut lengst. Vi ruslet oss opp til en igjensnedd bil og etter en kjøretur med hjerte i halsen pga dårlig sikt, kunne vi benke oss rundt kjøkkenbordet til våre venner med minipizzaer og muffins.

Selv med bakglatte ski, snø i nakken, kalde hender og våte dresser hadde alle hatt en fin dag. Og mens jeg skriver dette ser jeg faktisk frem til neste tur.
Vi er urkvinner. Vi er villmarkens døttre. Vi er i ett med skogen. Vi er supermammaer. Vi er to spreke alenemødre vi.