13 going on 31

Jeg har rundet tredve. Ikke bare tredve, men en-og-tredve... Ja, jeg er over tredve. Noen ganger føler jeg meg som 21, andre ganger mer som førr. Som den gangen jeg for første gang hørte om gruppen Tokyo Hotel. Jeg var i praksis på en ungdomskole, (er lærerstudent, for de som ikke visste det). Elevene fikk i oppgave å skrive om drømmeyrket, og ett par av jentene sa de ville bli kjendiser og sammen med hva-de-nå-heter fra Tokyo Hotel. Jeg, i all min uvitenhet, spurte hva det var. Visste ikke om det var en tv-serie, band eller film. Da de svarte at det var et nytt band klarte jeg å si: åh, så det er de som er de nye heltene? Jeg fikk ett nølende ja tilbake, mens jentene himlet litt med øynene mot hverandre. Da følte jeg meg gammel, og generasjonskløften var som en diger dal. Men det er dager jeg føler meg veldig ung, som når mine barn, godt innlært, sier: du er jo bare ungdommen du, mamma. Ja da smiler jeg og nikker.

Her om dagen ringte de fra en telefonundersøkelse, og damen i andre enden, eller jenta er vel mer korrekt, spurte om min alder. Jeg svarte raskt 29 år, men måtte på en særdeles fjollete måte innrømme at jeg hadde løyet og fikk satt alderen til det den er; trettien. En-og-tredve. Tror at grunnen til min lille løgn var at jenta i andre enden hørtes ut som hun var tretten. Ikke at jeg på noen som helst måte har lyst til å være tretten igjen. Jeg syntes at tretten var en rar alder. Ikke bare rar, men også grusom til tider. Mitt indre jeg var i full ombygging og ingenting var som det var i går. Jeg husker godt den morgenen i romjula da jeg som tolvåring våknet og var rett og slett forbanna, (og ble ikke blid igjen før jeg var nitten.) Jeg rev ned alt av teite New Kids On The Block -plakater som hang på veggene mine, og vurderte å enten tapetsere veggene med avispapir eller male de svarte. Jeg hadde kommet i puberteten. Og det med et så kraftig smell at ettersjokkende fortsatt kan kjennes som drønn fra helvete. De som kjente meg da, sier det var som et villdyr som våknet. Borte vekk var alt det søte (ikke sikkert det var så fryktelig mye av det fra før heller) og tverrheten lyste ut av mine sortsminkede øyne.
Drakulas datter hadde stått opp fra de døde og tatt bolig i min kropp.
Ondskapen hadde fått et ansikt. Mitt.
Det som forvirret mine foreldre, da særlig min pappa, var at han var ganske så sikker på at det var den lille jenta hans som gikk å la seg kvelden før, og jeg tror at han på ingen som helst måte var forberedt på at hun skulle bli byttet ut med denne besatte nesten-tenåringen som sur og jævelig kom opp til frokost dagen etter. Selv om det allerede var en tenåring i huset, kan man trygt si at det er store forskjeller på hvordan dette fenomenet pubertet virker inn på hodene til folk. Og mine foreldre og andre i umiddelbar nærhet var ikke forberedt på meg. Min søster, tenåringen, var mer av typen stille og sår tenåring. Til min store onde glede. Det gikk vel ikke en dag uten voldsomme krangler og fysiske slåsskamper. Ikke at dette var noe nytt, man er da søsken og søsken slåss, men etter en hvis alder ble kranglingen mer demonisk. Mer utspekulert. Mer iherdig. Min søster og jeg kunne holde på i dagevis om hvorfor den andre hadde brukt opp hårskummet eller om tyveri av lebestifter. Disse viktige kranglene holdt liv i oss. Vi hadde blitt til nattens skapninger. Vi sugde blod. Vi livnærte oss på hverandres sårbarhet og visste hvilke knapper vi skulle trykke på. For selv om min søster var av typen stille og sår, var det ett menneske som kunne vekke ondskapen i henne også. Moi. Den vrede og slemskap som kom over oss da vi i både verbale og fysiske disputer kastet oss inn i kampens hete, er få forunt. Vi tok det som lå for hånden av børster, sko og andre våpen og dæljet løs. Ja til og med støvsugeren har blitt brukt som våpen. Da av min søster. Jeg var ganske så sikker på at det faktisk var et reelt drapsforsøk. Det tror jeg fremdeles. Drept av støvsuger. Ja ja, bedre enn "death by babunga". Vår pappa var sikker på at vi ikke kom til å skade hverandre, ikke alvorlig i alle fall, derfor lukket han bare elegant døren når døtrene slåss, med en halveis oppfordring om å ikke drepe hverandre. En av våre felles venner var ikke så sikker på det, og jeg tro han fortsatt har mareritt om søstrene sisters håndgemeng. Jeg har ikke tall på hvor mye som har blitt knust og ødelagt grunnet våre kamper.

Ikke bare var det raseriet som var mye større under den pubertalske alder, men forelskelsen også. Den type forelskelse der man virkelig og inderlig elsket personen. I love you 2 day, 2 morrow, 4 ever.... Og når avvisningen kom, og det gjorde den, trodde man aldri at man skulle elske igjen. Aldri! Never! Jeg hadde kjærlighetsorg over samme gutt sikkert tusenmillionerhundreogførttrillioner ganger. Og hver gang trodde jeg at jeg aldri mer skulle elske igjen. Til neste gang jeg var så forelsket at jeg trodde jeg skulle dø. I han. Igjen.
For forelskelsen kan også være vond. Hjernen forsvinner, man kan ikke puste, man kan ikke spise, man kan ingenting. Og enten svever en høyt oppe i skyene, eller så ligger en å gisper etter luft langt under jorda. Det var ingen mellomting når jeg var i puberteten. Det var også kun i prepubertet og i begynnelsen av den at jeg ble dødelig forelsket i gutter jeg for eksempel så på bussen. I heart U gutten i grønn genser. Jada, trengte ikke noe navn nei. Igjen så elsket jeg. I ca en uke. Så var det gutten med rød cap jeg hjertet. Men stadig tilbakevenende var allikevel my big love på ungdomskolen. Hver gang jeg så han, noe som ikke var så ofte, trodde jeg at hjertet mitt skulle eksplodere og at hele meg lyste I Love You og Je t'aime!!! Noe som var grusomt flaut da de jeg var forelsket i ikke på noen som helst måte måtte få greie på det. Aldri! Never! Det er vel også derfor det var så mye hjertesmerte i en hvis alder. Forelskelsen var så gigantisk og fallhøyden var så ekstremt høy, at sorgen etterpå ble så altoppslukende. Og jeg følte at jeg aldri mer skulle elske igjen. Jeg kunne ikke. Jeg var tom. Who can mend a broken heart??? Forelskelsen var faktisk på engelsk når jeg var tenåring. Og litt fransk. Og inneholdt masse dårlig poesi.... Den var ikke bare på engelsk og litt fransk, men dramatisk også. De som kjenner meg nå, og vet hvor dramatisk jeg kan være, kan jo bare med skrekk og gru tenke hvor dramatisk jeg var da!!
Har selvsagt funnet ut i ettertid at jeg både er istand til å bli forelsket og elske igjen. Om kanskje på en litt annen måte. Og takk Gud for det.

Noe av det som har fått meg til å tenke over at jeg ikke er noen ungdom lenger, er at jeg ser de som før var veldig små, plutselig være store. Når småsøstrene til mine venninner er gamle nok til å studere og hente oss, ehm, ikke fullt så unge på byen. Eller når guttevalper har vokst opp til å bli kjekkaser for den yngre garde. Eller når bleieunger plutselig har blitt gamle nok til å kjøpe sprit. Ja da føler jeg meg gammel. For tiden har for meg, siden jeg ikke har tenkt over at de også vokser, stått stille når det gjelder de som før var små. De som fortsatt løp rundt i gata og var unger når jeg var voksen nok til å forlate rede. De har faktisk blitt ti år eldre de også. Ja de har det. Det er helt sant. Og enten så har jeg blitt kjempe gammel, eller så har aldersforskjellen blitt mindre. Jeg håper på det siste....
Så får en stole på at hver alder har sin sjarm. Og siden jeg ikke hadde et snev av sjarme i dette grusomme tiår kalt tenårene, må en jo bare håpe at jeg er som en god vin, som blir bedre og bedre med årene. Derfor også mer og mer sjarmerende. For værre enn det jeg var, går det ikke an å bli. Nei takk, aldri mer 13!